Søndag
Søndag Delvis skyet
Delvis skyet
Stille
Mandag
Mandag Kraftig sludd
Kraftig sludd
Laber bris
IMG_20170723_0007_NEW

Den gang en tur til Amerika var en "amerikareise"

Kari Hoseth Peters driver i dag med interiørdesign i Kent i England. Hun er født i Bokta i Rindal, der faren Gunnar Hoseth fra Utistu Trønsdal, kjøpte jord og bygget hjemmet Hoset. Etter at Karis mor, Sigrid fra Midtstuggu Halgunset, døde, flyttet familien til Hoston, der farens nye kone, som ble en kjærlig mor for Kari, arvet en gård.

Bildet over viser Kari i LA med sin nye Ford Mustang. Foto privat.
 

D72_2553 (2).jpg
Marit Bakk (t.v.) og Kari i ivrig samtale under et slektsstevne i juli. 

Som så mange ungdommer fra lille Norge førte eventyrlysten henne fra bygda, ut av landet og til USA og en jobb veldig mange unge fortsatt drømmer om. Forskjellen mellom da og nå, er at verden var større den gang. Vi reiste ikke like mye, og iallfall ikke med fly. Flyttet du så langt, kunne du ikke bare ta en tur hjem eller Skype når du fikk hjemlengsel.

En kald dag i januar 1968 møttes tre forventningsfulle jenter på den amerikanske ambassaden i Oslo. De ble utstyrt med amerikanske visum og deretter fotografert på Christian Radich med Oslo Rådhus i bakgrunnen, et bilde som kunne sees på forsiden av mange norske aviser neste morgen, og dermed begynte eventyret. 

IMG_20170723_0001_NEW.jpg
Foto privat. Kari Hoseth Peters som fersk flyvertinne.

De ble fløyet til New York der de ble hentet av en "stretch limousine" som kjørte dem til et flott hotell på Manhattan.
-Vi følte oss nesten som filmstjerner!
Morgenen etter ble de kjørt tilbake til JFK, og turen fortsatte til den karibiske øya San Juan.
-Her tilbragte vi dagen på stranden i 35 grader, så kappen med reveskinnskrage ble overflødig! Utpå ettermiddagen gikk turen videre til flyskolen i Miami.

 -Vi var 7 forskjellige nasjoner i klassen og den intense opplæringen begynte med en gang. Det var nesten militært. Vi lærte om mat og vin, om å være velstelte, hvordan vi skulle sitte og gå, smile, smile og smile, og om at passasjeren alltid har rett. Vi ble testet i språk, men det viktigste av alt var opplæring i bruk av nødutstyr. Det var tross alt hovedgrunnen til at vi skulle være ombord. Vi skulle fly tre flytyper, og vi måtte kunne alle like godt. Vi ble vist filmer av grusomme flyulykker og deretter spurt: "Vil dere fortsatt fly for Pan AM?" Og vi svarte: "Ja, vi vil fortsatt fly for Pan Am!"

Det var eksempler på hva som kunne skje, men også en del av opplæringen for a teste den psykiske styrken. Det var mange vaksiner som skulle tas og de som ikke tålte det, ble sendt ut.

Så kom uken med opplæring, som for Karis vedkommende besto av småturer rundt De karibiske øyer, turer til New York og videre til Roma. Hele tiden ble hun observert av en sjekkpurser som reiste sammen med henne. Denne observerte absolutt alt hun foretok seg.
-Det var nervepirrende! Sjekkpurserne kunne dukke opp når som helst gjennom prøvetiden de første 6 månedene.

Deretter fulgte uteksaminering fra flyskolen. To jenter ble sendt hjem. "Bad Attitude!" Det var alt som ble sagt. Kari ble tildelt base i Los Angeles sammen med ei jente fra Sunndalsøra. De fløy og bodde sammen i to år.

 -I prøvetiden fikk jeg bare turer til Honolulu på Hawaii 2-3 ganger i uka. Her overnattet jeg på det ærverdige hotellet, The Royal Hawaiien, og det ble mye bading og soling på Waikiki Beach hvor hotellet lå. For en forferdelig prøvetid – jeg ble så bortskjemt!

-Det var på en av disse turene jeg ble invitert til å se på innspilling av "Hawaii Five- O" (Jack Lord)

Senere ble det mange flyturer jorden rundt, og da var Kari borte fra basen i 18 dager. Vestover gikk en slik tur til Honolulu, Tokyo, Hongkong, Bangkok, New Dehli, Beirut, Istanbul, Frankfurt, London og hjem. Noen ganger fløy de til Karachi i stedet for til New Dehli. De overnattet på de fleste av disse stedene og hadde god tid til a se seg omkring og besøke severdigheter. Det var også andre ting som fristet, som gullmarkedet i Beirut, skreddersydde klær og sko i Hong Kong, perler i Tokyo for å nevne noen.

-Etter en slik tur sto jeg utålmodig og ventet på bagasjen og da den endelig kom, tilbød mannen ved siden av meg å løfte kofferten min av båndet. Det var Gregory Peck! Det var tross alt Los Angeles! Dessverre var han der for å møte kona, som hadde vært min passasjer!

De hadde mange filmstjerner som passasjerer. Til en flytur ble de opplyst om at Roger Moore og Danny Kay skulle være ombord.
-Jeg stod og ønsket passasjerene velkommen og der kom Danny Kay. Han tok av meg hatten og satte den på seg, og ønsket passasjerene velkommen sammen med meg. Han ville vise seg frem, mens Roger Moore begynte turen som en engelsk gentleman, men etter flere glass Veuve Clicquot laget de litt av et sirkus, begge to. Å, så flott Roger Moore var!

IMG_20170723_0011_NEW.jpg
Foto privat. 

Kari fløy også til Australia og New Zealand. Turene til Sydney gikk via Honolulu Fitchie, og fra Sydney dro de neste dag til Melbourne. På New Zealand-turene var det mulig å få en tredagers ferie på Tahiti, og det var ikke så verst.

Pan Am hadde alltid et internasjonalt crew og det var ikke uvanlig å ønske velkommen om bord på 3-4 språk. På første klasse kunne en spise som på en fin restaurant. Det var kaviar, andre forretter og mange hovedretter å velge mellom, roastbeef ble stekt ombord. Så var det deilige deserter og ost. De serverte cocktails, champagne, fine viner og likører. På økomomiklasse kunne du velge hovedrett som ble varmet og servert ombord. Passasjerene pyntet seg for å fly, spesielt på første klasse. Det var noen vanskelige passasjerer, men de var stort sett hyggelige, og crewet lærte etter hvert å kjenne lynnet og kravene til de forskjellige nasjonene.

-Pan American eide "Intercontinentals"-hotellene rundt omkring i verden den gang, og vi bodde ofte der. Ved ankomst fikk vi en pose med penger i lokal valuta – "perdiem" som skulle være penger til mat og drikke.
-Vi hadde mye morro på "layovers", noen ganger leide vi "mini mokes" og oppdaget fantastiske strender, snorkling var populært, vi badet i fossefall på Hawaii, red på kameler, fisket krabbe i Karachi og fant gamle grotter i Libanon m.m. Mange vennskap ble dannet for resten av livet.

Dette var under Vietnam-krigen og det var obligatorisk å fly soldater til og fra krigen. De fløy soldatene fra Saigon og Danang til Tokyo, Hongkong, Singapore, Taipei, Guam og Darwin. På øya Guam ligger det en amerikansk lufthavn med base. Der var det også et sykehus hvor mange av jentene besøkte sårede soldater.

IMG_20170723_0004_NEW.jpg
Foto privat. -Det må sies at de stakkars soldatene var de mest takknemlige passasjerer man kunne få, men det var bare trist å fly dem tilbake til krigssonen. Kari står til høyre i bildet.

-På en tur fra Tokyo til Honolulu satt jeg holdt en sønderknust mor i hånden. Hun hentet sin døde soldatsønn hjem fra Vietnam. Jeg glemmer det aldri.

Heldigvis ble jeg testet bare en gang på det jeg hadde lært om nødsituasjoner. Vi skulle lande i Los Angeles og forhjulet på flyet kom ikke på plass. De kretset for å tømme flyet for bensin, og flygerne forsøkte å få hjulet på plass med makt, mens flyvertinnene forberedte passasjerene på neselanding. På bakken ble landingsstripa dekket med skum og det var kjørt frem mange brannbiler som stod klare.
-Min plass ved landingen var klappesetet mot cockpiten og jeg husket godt fra opplæringen at det var en utsatt plass å sitte på, for ofte brekker flyet i to akkurat der ved en neselanding. Livet passerte i revy og jeg tenkte på mamma, pappa og søsteren min, men jeg var rolig mens jeg gjorde pliktene mine. Som ved et mirakel kom hjulet på plass bare sekunder før vi landet. Passasjerene jublet og klappet. Vel hjemme leiligheten kom reaksjonen og jeg skalv som et ospeløv!

 I 1970 spenningen stor, for jumboen 747 skulle tas i bruk. Hittil hadde de fløyet 707, DC8 og 727. Kari synes det var ufattelig at noe så stort kunne holde seg i lufta. Flyet hadde blant annet 11 toaletter!

IMG_20170724_0003.jpg
Foto privat. -Vi fikk nye uniformer og fikk lov til å la håret vokse. Jeg fløy med det aller første 747 som landet i Sidney i Australia, det første mellom Los Angeles og Hawaii og det første mellom London og Paris, det var kaotisk, men spennende!

certificate.JPG
Foto privat. Karis attest for tidenes første 747-flyvning mellom Honolulu og Sydney.

Etter to års flyerfaring og flere kurs, fikk de anledning til å forsøke å bli forfremmet til purser, større ansvar, bedre betalt og garantert eget rom på overnattinger.
-Jeg benyttet anledningen til dette. Jeg vil nevne at nærmeste familie fikk 90 % i rabatt én gang i året, og da fikk de som regel anledning til å reise på første klasse. Jeg tok med familien på flere turer, de fikk hilse på Amerika-slekten. Mamma likte spesielt å reise til Hawaii og å bo på The Royal Hawaiien.

IMG_20170723_0006_NEW.jpg
Foto privat. Kari og faren, Gunnar Hoseth, om bord i flyet.

Livet i Los Angeles var et kultursjokk når en kom fra en liten bygd.
-Jeg hadde ikke vært der lenge for jeg kjøpte meg en Ford Mustang, og det på en søndag. Alt var liksom mulig. Amerika var nok mulighetenes land den gang. Livet var nesten for lett, livet skulle egentlig være litt vanskelig.
Kari kjørte jeg ofte til den norske kolonien i San Pedro og besøkte den norske sjømannskirken og en norsk forretning der hun kunne kjøpe Gudbransdalost!

I 1972 åpnet Pan Am en base i London, og Kari var en av de første jentene som kom til basen. De fløy til Skandinavia, Finland og litt rundt i Europa, halvveis rundt jorda, til New York og Philadelphia.

-Etter et års tid ble jeg gift med en engelskmann. Jeg sluttet å fly og fikk senere en sønn.
James har har valgt en militær karriere og har tjenestegjort både i Aghanistan og i Irak. Han er nå major i den engelske garden (The Life Guards The Household Cavalry).

James ved siden av Mette Marit og Haakon Magnus.JPG
Foto privat. Her rir James som nærmeste vakt for vår kronprinsesse Mette Marit og kronprins Haakon under et av deres besøk i London. Det er antakelig ikke mange med nære aner på Nordmøre som har gjort det samme.

-Men Pan Am-historien endte ikke her. I London ble jeg medlem av en veldedighetsorganisasjon "World Wings International." Det er en verdenomspennende organisasjon, stiftet av Pan Am-flyvertinner. Jeg var president for London-avdelingen i fire år, og det ble igjen mye reising under parolen: "Pan Am brought us together – World Wings keeps us together". Jeg takker Pan American for den fantastiske opplevelsen!

Jeg har nå bodd i England i 45 år og trives godt, men gleder meg stadig som et barn til å dra på hytta i Hoston. "Karihaugen" er mitt lille stykke Norge, mitt paradis på jord.