- Trump er Putins triumf

Sosiologiske likheter

- Hva er det som gjør at Trump og Putin tenker overraskende likt, spør Steinfeld.

Han peker på at det finnes flere sosiologiske likheter mellom disse landene. For eksempel kan den høyreorienterte, konservative Tea Party-bevegelsen i USA sammenlignes med det som skjer med fremveksten av den russiske nasjonalismen, mener Steinfeld. I Russland eier 2% av befolkningen 90% av landets rikdom, og i USA er 0,1% av befolkningen rikere enn 90% av befolkningen til sammen.

Trump er Putins triumf

Putins maktstrategi i 2000, da han overtok som president, var basert på typiske KGB-metoder, mener Steinfeld. Blant annet måtte FSB (Russlands sikkerhetsmyndighet) inkluderes i Putins administrasjon, han påvirket politiske ledere ved å samle inn spesialinfo om dem, og førte samtidig en informasjonskamp ved å bruke kompromitterende stoff mot media. Russland klarer ikke å reformere sitt eget samfunn på hjemmebane, og utenrikspolitikk er et rent redskap for innenrikspolitikken og fremming av egne interesser. Innad i de politiske rekkene i Russland finnes det kritiske røster, som mener makttyven Putin kveler samfunnskritikk og fører et lemfeldig forhold til korrupsjon.

Samtidig, i år 2000, var Putins overordnede plan at Russland skulle bli kontaktslusen mellom Asia i øst og Europa og USA i vest. Dette forutsatte tillit på øst-vest-aksen. Putin lyktes best i sine to første presidentperioder, men veltet selv spillet i sin tredje periode med konflikten på Krim, og måtte gå i skammekroken i europeiske klasserommet. I kjølvannet fulgte vestlige sanksjoner, noe som har gjort at Putin siden høsten 2014 har forsøkt å vende seg mot øst. Men mangel på tillit også mellom Moskva og Beijing danner et effektivt bakteppe for Trump, hvor den kommende amerikanske presidenten kan spille ut en handelskrig mot Kina med sin venn Putin, mener Steinfeld.

Han hevder nemlig Trump tenker som en forretningsmann om forholdet til Russland og Kina. Trump tenker at kinesisk økonomi truer amerikansk økonomi, men det gjør derimot ikke russisk økonomi. Han vet samtidig godt at man ikke kan føre en tofrontskrig, og Trump har derfor valgt seg Russland. Steinfeld mener det dermed ligger an til helt andre vektorer i det som blir en ny fase i internasjonal politikk.

- Før Trump var Kreml mer isolert enn noen gang siden invasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968.

Trump har samtidig et geopolitisk syn som er musikk i Putins ører. Trumps motvilje mot å involvere USA i konflikter utenfor landet, hans syn på NATO og den nye, uforutsigbare verdenen passer for eksempel den russiske statslederen godt.

- Det at Trump og Putin har funnet tonen er positivt og peker mot slutten på en kald krig. Men det stiller også noen spørsmål for NATO, EU og ikke minst, Ukraina, blant annet en helt annen måte å oppfatte virkeligheten på.

De politisk korrekte og liberale verdier – også den norske pekefingeren - presses av Trump, Russland og Kina, hevder Steinfeld.

- Vi står ovenfor et vannskille i europeisk historie hvor moral og pekefinger må vike for realpolitikk.

Ny heiagjeng

Men hvor lenge vil den «nye, kalde krigen» vare? På en tidligere oppfordring om å gi sin spådom om Russlands nåtidige og fremtidige behandling av nabostatene, har Steinfeld sammenlignet overgrepene i Kiev i 2014 med noen av de verste hendelsene under Den kalde krigen: Berlin-blokaden på slutten av 1940-årene, invasjonen av Ungarn og Tsjekkoslovakia på 50- og 60-tallet – alle made in Russia, påpeker Steinfeld. Han mener Krim-invasjonen er den groveste rystelsen vi har sett i moderne europeisk historie. Kan det komme mer?

- Med Trump har Putin fått en strategisk ny heiagjeng på den internasjonale arena som han ikke hadde drømt om, avslutter Steinfeld.

Bildet: Hans-Wilhelm Steinfeld med konferansier Ove Snuruås (t.v.) og banksjef Allan Troelsen.