- Vi må snakke om døden

- Kreftforeningen får ofte spørsmål om døden, derfor håper vi med slike møter å kunne bidra til å ufarliggjøre både praktiske og eksistensielle spørsmål og skape mer åpenhet, sa Gina Bøe, kreftsykepleier og rådgiver i Kreftforeningen da hun ønsket velkommen.

Hun påpekte at det er tabu å snakke om døden. Bare det å si ordet er vanskelig for mange, så vi bruker andre begreper og ord som «gikk bort» og «tapte kampen» for å gjøre det lettere. Bøe understrekte ar det ikke finnes noe fasitsvar på hvordan man «skal» og «bør» dø, men at Kreftforeningen ønsker at alle skal få en verdig avslutning på livet.

Suksess med Orkdalsmodellen

Laila Skjelvan, prosjektkoordinator ved Kompetansesenter i lindrende behandling, fortalte om Orkdalsmodellen, et forskningsprosjekt for kreftpasienter og pårørende i Orkdalsregionen, som blant annet arbeider med kompetanseheving, standardiserte pasientforløp og kommunikasjonsflyt. Det overordnede målet er bedre kreftomsorg og å skape verdighet til det siste, og gjennom samtaler avdekke og oppfylle pasientens og pårørendes ønsker og behov. Orkdalsmodellen har eksistert i to år, og kan allerede vise til flere suksessfaktorer. For eksempel er helsepersonell blitt bedre kjent med kompetanse i egen kommune og hvordan de skal bruke den, samt at kommuner tilegner seg kompetanse på å iverksette smertelindring i hjemmet – som igjen fører til færre innleggelser på sykehus. Orkdalsmodellen har dessuten som mål å spre informasjon blant annet gjennom folkemøter. Kjellrun Gravdal, prosjektmedarbeider i Orkdalsmodellen, kunne fortelle at dette er det tredje folkemøtet de arrangerer. Hun synes det var svært gledelig at det kom så mange at det måtte settes ut ekstra stoler.

Skjelvan fremhevet viktigheten av nærhet og åpenhet ovenfor syke og deres pårørende. Selv om mange vegrer seg for å snakke om døden i frykt for å ta håpet fra den som er syk, og er redde for å møte sinne, avvisning og sorg, er det en støtte i seg selv bare å vise nærhet og å lytte, hevder Skjelvan.

- Er du på høyde med hva dine nærmeste ønsker om de blir alvorlig syke, spør Skjelvan.

Hun oppfordrer alle til å snakke med familien, også de som ikke er syke, om det vanskelige temaet.

Laila Skjelvan med et beskrivende lysbilde.

Omsorg ved livets slutt

Overlege ved seksjon for lindrende behandling ved St. Olavs hospital, Anne Kvikstad, informerte om hvordan lindrende behandling ut ifra en helhetlig tilnærming kan være med på å gi pasienter og pårørende best mulig livskvalitet.

- Lindrende behandling og omsorg verken fremskynder døden eller forlenger selve dødsprosessen, men ser på døden som en naturlig del av livet, sier Kvikstad.

Hun opplyste om at man i de kommende årene vil se en sterk økning i antall krefttilfeller i Norge. I år 2000 ble 7.281 menn og 5.741 kvinner rammet, mens tallene i år 2030 anslås å øke til henholdsvis 12.551 og 8.233. I dag blir 60-70% friske etter kreftbehandling, takket være mange nye behandlingsalternativer og medikamenter. Media vier kreft og nye behandlingsmetoder mye spalteplass, noe Kvikstad mener kan være en påkjenning for både pasienter og pårørende. Hun poengterer at det er veldig viktig å beholde normalitet, humor og håp sammen med alvorlig syke.

Paneldeltakere Jens Indergård, Mari Wold, Ragna Nordvik og Liv Ågot Hågensen.

Samhandling og omsorg

Folkemøtet avsluttet med en paneldebatt med pårørende Jens E. Indergård, kommuneoverlege i Rindal Mari Wold, utdannet kreftsykepleier og avdelingsleder for hjemmesykepleien i Rindal Ragna Nordvik, og kreftkoordinator i Orkdalsregionen Liv Ågot Hågensen. Anne Kvikstad ledet debatten, som hadde som formål å belyse kreftsykdommens forløp fra ulike sider. Hun hadde hørt at Jens Indergård og Petter Baalsrud arrangerte konsert til inntekt for Kreftforeningen i september, og berømmet Indergård for hans arbeid med å synliggjøre kreft fra de pårørendes ståsted. Indergård fortalte åpent om kona Evas meget korte sykdomsforløp på kun 3,5 måneder fra diagnose til bortgang, noe som gjorde at tankene om døden ble skjøvet stadig foran seg.

- Prioriteten var å bli frisk. Aldri i livet om at det der skulle ta livet av henne. Vi rakk nesten ikke å trekke pusten, sier Indergård.

Han skryter av all omsorg og oppfølging de møtte både fra hjemmetjeneste, fastlege og Orkdal sykehus:

- De følte at de ikke fikk gjort nok for oss. De var der like mye for oss som for pasienten.

Anne Kvikstad tror fastlegene i de mindre kommunene nettopp har mer tid til kommunikasjon med pårørende og pasienter, noe Mari Wold bekrefter. Hun mener at man i en liten kommune har fordelen av å ha bedre oversikt og samarbeid med hjemmesykepleien.

- I små kommuner kjenner vi gjerne hele familien før noen blir syke. Det er viktig, fastslår hun.

Ragna Nordvik fra hjemmesykepleien mener legene i Rindal er dyktige på å være tilgjengelige også utenom åpningstid, noe som er svært viktig både for hjemmetjenesten og for pårørende. Nordvik skulle likevel ønske at også Rindal, i likhet med Surnadal, hadde en egen stilling for kreftsykepleier i kommunen for å kunne tilby kreftpasienter best mulig oppfølging i egen kommune.

- Man hadde kommet langt med bare en dag i uka, mener Nordvik.

Kirkeverge Ingeborg Nordlund opplyste om et helt ferskt samarbeidsprosjekt mellom kirken og kommunene Rindal og Surnadal kalt Samhandling på siste vakt. En prosjektgruppe bestående av representanter for kirke og helse i Surnadal kommune har sammen med diakonikonsulent Tore Johan Øvstebø arbeidet med dette prosjektet siden våren 2014. Målet er å skape en helhetlig omsorg for alvorlig syke og døende og å bidra til å utvikle en god, langsiktig samarbeidsmodell mellom kirke, kommune og frivillige som også kan brukes i andre kommuner, skriver Den norske kyrkja Surnadal og Rindal på sine nettsider.

- Vi har livet veldig tett innpå oss, og vi vil veldig gjerne dele på kompetansen vi har om å samtale om døden, sier Nordlund.

Nå har samarbeidsprosjektet altså fått grønt lys og prosjektmidler og prosjektleder Annett Ranes, som jobber i hjemmesykepleien, tror alle kan bli bedre når man hjelper hverandre.

- Vi må bruke den kompetansen vi har i kommunen, spesielt når vi har så drevne folk som møter mennesker i ulike situasjoner. De fyller en rolle som helsepersonell aldri vil klare å fylle.

F.v. overlege ved seksjon lindrende behandling ved St. Olavs Anne Kvikstad, kreftsykepleier og rådgiver i Kreftforeningen Gina Bøe, prosjektkoordinator ved Kompetansesenter i lindrende behandling Laila Skjelvan, prosjektmedarbeider i Orkdalsmodellen Kjellrun Gravdal, kreftkoordinator i Orkdalsregionen Liv Ågot Hågensen og prosjektsykepleier i Orkdalsmodellen Monika Glørstad.

Toril Moe og Rolf Paulsen sto for det kulturelle innslaget, med nydelig sang og pianospill.