17. maitale på Øra

God morgen!

Til lykke med dagen!

Når en tidligere orlogskaptein i Den norske marine - ringje frå Ør’n, og spør om en vil holde 17.mai-tale på Ør’n – så kan en jo ikke si nei!

Vår nasjon er meget fåtallig. Samlet er vi omtrent 1/3 av Stor-Paris. Likevel skal vi oppebære infrastrukturen i en nasjon: Vi skal røkte 4 skriftspråk og 70 – 80 dialekter, vi skal ha et litterært liv, et kunstliv i alle grener, et forsvar, et politisk liv, et idrettsliv, et næringsliv o.s.v. Skal vi greie det som nasjon, må alle mann på dekk. Alle må delta. For å sammenligne oss videre med Frankrike, så kan 5 av Frankrikes 66 millioner ta seg av nasjonens infrastruktur, mens de andre kan gi blaffen og drive dank om de vil. Det kan ikke vi som er så få.

Skal vi klare å holde vår nasjon oppe, så må ikke folk aktivisere seg bare på riksplan, deltakelsen må gå ned i lokalsamfunnet, og helt ned i grunncellen: Familien. Enhver familie har sin egen kultur: sine egne fortellinger, sine egne sanger, sine egne tradisjoner – og ikke minst – sin egen humor! Fra familiekulturene skal så lokalsamfunnets kultur berikes, og så videre oppover til nasjonalt nivå. Men, som Paven nettopp sa: «Det er ikke så enkelt å oppdra barn – når en bare ser dem om kvelden.» Og han føyde til, det paradoksale: «Det vil si, de som er så heldig å ha en jobb da.» Paven berørte her hvor viktig det er å holde grunncellen i samfunnet levende og produktiv – nemlig, familien.

Vi feirer Grunnloven av 1814 idag. Grunnloven er nasjonens drivanker som holder oss på rett kurs. Om 7 år – i 2024 kan vi feire 1000-årsjubileet for vår første Grunnlov: Kristenretten av 1024. Olav Haraldson skrev den og knesatte den i 1024, på bakgrunn av den kunnskapen han og hans store flokk norske menn tok med hjem etter halvannet års opphold ved hertughoffet i Normandie. Normandie var den gang kjent for å være det best administrerte området i Europa. De var kjent for sine rettsprinsipper, og for sin fornyede kristendomspraksis utgått fra Cluny. Olav og hans menn kom hjem til Norge med et nytt menneskesyn, en ny verdensoppfatning og kunnskap om lovgivning og administrasjon. Norge fikk dermed del i det store sivilisasjonsprosjektet i Europa som Kristendommen utgjorde. Tar en Kristendommens sivilisasjonsprosjekt ut av Europas historiebok, vil vi stå igjen bare med permene. Det moderne Norge ble født i Normandie i 1014, da Olav og hans flokk ved endt studieopphold lot seg døpe. Kristenretten, opp gjennom Middelalderen kalt St. Olavs lov, ligger fremdeles som en blykjøl i dagens Grunnlov av 1814, selv om Grunnloven er blitt endret på enkelte punkter i de 200 årene siden den ble underskrevet på Eidsvoll. Oratoriet «Olav den Helliges dåp» ble i 2014 satt opp på Grunnlovsjubileets program med fremførelse i Stavanger Konserthus, for 200-årsjubileet for Grunnloven av 1814 falt sammen med 1000-årsjubileet for dåpen av Olav og hans menn i Notre Dame de Rouen i 1014.

Går vi 34 generasjoner tilbake fra Kong Harald, vil vi i hans slektslinje komme til Olav den Hellige via Olavs datter med dronning Astrid: Ulvhild – hertuginne av Sachsen. Ulvhilds slektslinje går via Christian IX av Danmark ut til alle tsar-, keiser- og kongefamilier i Europa, unntatt den franske og hollandske. Det er ikke tilfeldig at selv om kroningen er avskaffet i Norge, så ønsker kongen å bli signet i Nidarosdomen.

Hver gang norske media tar en offensiv for å få avskaffet kongedømmet, sørger de for å underkommunisere kongens viktigste funksjoner:

For det første, så står kongen over de politiske grupperingene i et land. Han tilhører alt folket. Han representerer alt folket. En president tilhører alltid et parti, en del av folket. Så mens presidenter kommer og går: Kongen består!

Kontinuitet er det andre viktige punktet media underslår. I år er det 60 år siden Kong Harald inntok fast plass ved bordet under regjeringsmøtene på slottet. 60 år! Mens politiske døgnfluer har føyet forbi - har Kongen aldri hatt fri! Ikke siden Kong Håkon døde i 1957! Først som kronprins, deretter som konge. Og hans slektslinje går tilbake til Norges evige konge – Rex Perpetuus Norvegiae – Olav den Hellige. Det kaller jeg k-o-n-t-i-n-u-i-t-e-t!

Kong Harald har også vist seg å være en forsvarer for Grunnloven: To ganger har han lagt ned veto mot endringer av Grunnloven. Hvor formelt det har vært som veto, vet jeg ikke, men det har i alle fall de facto – vært veto. Igjen har norske media underkommunisert fakta som til fulle viser kongens funksjon, berettigelse og betydning.

Første gang ville Stortinget endre Grunnlovens bestemmelse om arveretten, hvor erkebiskop Eystein Erlendson på 1100-tallet innførte den franske arveloven: Eldste sønn i ekteskap arver tronen. Det var mot denne arveloven en kongssønn utenfor ekteskap protesterte. Moren var søster av biskopen i Kirkjubøar på Færøyene, og han var utdannet prest: Sverre Sigurdson, senere Kong Sverre. Som vi vet – stevnet han inn mot landet, for fulle seil, jaget erkebiskopen ut av landet og tok tronen med sverd i hånd. Han «talte ikke Roma midt imot» - han krevde tronen ut fra det gamle maktprinsippet, den sterkestes rett. Arveloven vant – imidlertid, på lang sikt. Dette ville Stortinget endre, men Kong Harlad sa at kongsemnet var allerede født, og de hadde allerede tatt fatt på oppdragelsen og opplæringen, så det kom ikke på tale før i neste generasjon. Slik ble det. Dessuten har Kong Harald inngående kjennskap til Grunnloven. Han vet at den korteste og klareste paragrafen i grunnloven sier følgende: «Lover skal ikke gis tilbakevirkende kraft.» Punktum! Kong Harald satte foten ned, og Stortinget respekterte hans synspunkt. Media klarte ikke å underkommunisere dette i særlig grad. Men, de minner oss ikke på det akkurat.

Så kom siste runde der Stortinget riktig ville ta en mekke-runde på Grunnloven: Kongen skulle ikke lenger ha plikt til å bekjenne seg til den evangelisk lutherske kristne tro. «Ikke i min levetid!» sa Kong Harald. Slik ble det. Han nektet å underskrive endringene av Grunnloven med denne passus. Her var det virkelig snakk om et veto. Dette har norske media underkommunisert med stor effektivitet. Nei, hvorfor skulle Norge etter 1000 år forlate Kristendommens store sivilisasjonsprosjekt i Europa, Norge og i verden – selv om norske media idag er bemannet med kristofober – stort sett?

Flere ganger opp gjennom historien har Frankrike vært leverandør for moderniseringen av Norge: Først med kunnskapsgrunnlaget som gav oss vår første grunnlov: Kristenretten av 1024. Dernest gav Frankrike oss arvefølgeloven på 1100-tallet. Den norske intelligensiaen på 1100-tallet og på 1200-tallet studerte i Paris. Grunnloven av 1814 ble modellert over Frankrikes nye konstitusjon fra sist på 1700-tallet, og den kongen vi fikk i 1814 var tidligere fransk general. Hans dronning var den første av to franske dronninger i Norge.

Kong Harald har vist seg som Grunnlovens forsvarer i særlig grad.

Leve Grunnloven!

Leve Kongen!

3x3 HURRA!

La oss synge Kongesangen sammen:

Gud sign vår Konge god!