30 årsjubileum fra Magne prest

Magne J. Bergslid er prost i Møre bispedømme og bosatt på Tingvoll. Han er spaltist i Aura Avis og lørdag 31. januar mintes han NM på ski i Rindal i 1979 i sin spalte. Den gangen for 30 år sida var han Magne prest for oss rindalinger og han og familien tok i mot Kong Olav i prestegarden, der kongen bodde.

 

I disse dager for 30 år siden, 26.-28. januar, var det NM på ski i Rindal. Da fikk vi som den gang var prestefolk i Rindal og bodde i prestegården, et selebert oppdrag. Vi ble spurt om å være vertsfolk for kong Olav under hans besøk i bygda. Vi følte det som et stort privilegium å kunne åpne hjemmet vårt og hjelpe bygda med dette. Det var vi som ble sittende igjen med det virkelig verdifulle etter ski NM. Det ble mer enn ski. En opplevelse for livet!

Mye kunne vært fortalt, men noe av det som gjorde sterkest inntrykk var gudstjenesten

med kongen søndag før 5 mila. Opprinnelig stod ikke gudstjeneste på mesterskaps-programmet den søndagen. Men da programmet kom tilbake fra slottet, hadde kongen ytret ønske om å feire gudstjeneste før han gikk på skiarenaen.

Det ble ordnet i all hast. Da kongen satt ved frokostbordet og så ut mot kirkeveien, myldret det med folk, gamle og unge, på vei til kirken. Da bemerket han leende: "Her må det være godt å være prest. Folk går jo vitterlig på kirkevei!" Jeg var enig i det, men tenkte i mitt stille sinn: Du skulle bare ha visst grunnen til kirkesøkningen denne søndagen--.

Kongen og over 400 rindalinger fikk en preken over dagens tekst: "Jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror." Rom.1.

Senere under besøket ville kongen gjerne kommentere prekenen, til stor glede og oppmuntring for den nervøse prestemannen. Da sa han følgende:” Hadde jeg ikke hatt Kirkens tro og min lille familie her i dette landet ville jeg ha vært en ensom mann."

Samme kvelden etter at alt offisielt program var over, fikk vi en sjelden nær og varm samtale rundt bålet i peisestua, kongen, adjutanten og vi vertsfolket. Blant annet var verdien av konfirmasjonen ned gjennom historien et sentralt tema. Da ytret kongen: ”Jeg må si at jeg har hatt stor glede og nytte av Luthers lille katekismus i mitt liv og min tjeneste. Jeg har holdt meg til den."

Når gudstjenesten med kongen etterlot så sterkt inntrykk, hadde det i høy grad sammenheng med kongens personlige holdning og vitnesbyrd. Ikke bare kom gudstjenesten i stand etter kongens personlige initiativ. Ved flere anledninger understreket kongen hvor viktig det var for ham å gjøre sin gjerning med Guds velsignelse. I Rindal kirke under renngudstjenesten gikk han inn under gudstjenestens store bevegelse, fra oss til Gud og fra Gud til oss. Mens all oppmerksomhet var vendt mot ham, viste han på en måte bort fra seg selv og til Gud og hans store sammenheng. Det gjorde et uutslettelig inntrykk på de fleste.

Når jeg tenker 30 år tilbake og minnes monarken i skibygda, takker jeg for at vi har hatt en konge som kunne vise hva det betyr i et menneskes liv å tro på Gud. Det markerte han ikke med store ord eller de sterke demonstrasjoner. Snarer var det med det stille vitnesbyrd, som beviste ekthet gjennom liv og handling.

Jeg takker ydmykt for de sterke minner for livet vi fikk, 30 år tilbake i tiden, og arven han etterlot oss.