Allehelgensgudsteneste med dåp i Øvre Rindal kapell

Bildet finn du nedst på sida!

Mt.5,1-12 Allehelgensdag Øvre Rindal kapell 2014

Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham. Han tok til orde og lærte dem:
Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres.
Salige er de som sørger,
for de skal trøstes.
Salige er de ydmyke,
for de skal arve Jorden
Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes.
Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet.
Salige er de rene av hjertet,
for de skal se Gud.
Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn.
Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres.
Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere.

Korleis er det å sørge? Kva gjer sorga med oss?

Det er vel like mange svar som det er folk. Minst. Nokon bèr sorga med seg som ei tung bør av sakn og fortvilelse. Det er mesta så dei mistar seg sjølve til dette smertefulle og tunge som gneg og slit.

Andre kan kjenne på at dei blir bore av sorga. Dei kan halde seg oppe av godtankar og kjærleik dei vart til del så lenge liv og relasjonar varte.

Mykje kjem seg an på korleis døden kom og kven det var døden fòr med. Det kan vera at sorga over eit ulevd liv eller eit så altfor kort liv gneg hardare på dei som blir att. Det kan vera noko enklare om me kan seia eitkvart av typen: Det var no godt ho fekk sleppe no.

Det kan vera – men sikkert er det ikkje. Me er så mange som har prøvd sorga, og einsarta blir den ikkje for nokon av oss.

Så er det å håpe at Jesus kan koma til orde og tala til oss i alt me bèr av sorg og sakn, fortvilelse og håp, gode minne og dårlege minne.

Kva Jesus mest av alt byr på ...? Det kan vera lindring. Det kan vera som ei hjelp til å arbeide seg igjennom og leggja bak seg det som var av konfliktar og uoppgjort grums i relasjonane. Det kan vera ei innsikt så utruleg som var det eit under å bli den til del:

Døden er ikkje det siste! Ljos over grav som oss livsvoni gav ... det lyset har enno ikkje brunne ned. Det lyser fortsatt. Lyser inn i tida vår, inn i sinnet vårt og inn i sorga vår med Solrenning klår som den venaste vår.

Her er mange som kan erkjenne saligheit om me tek Jesus på ordet. Han forkynte og lærte disiplane at salige er dei som syrgjer, for dei skal få trøyst.

Det er så mangt av folk som blir erklært salige: Dei som er fattige i ånden er salige. Same saligheitserklæringa blir lese over dei som er audmjuke eller svoltne på rettferd, dei barmhjertge og reine av hjartet, dei som skapar fred og dei som blir forfulgt for rettferdigheits skuld.

Kanskje fell det enklast å identifisere seg med dei som syrgjer og ta til oss av all den trøysta han lovar oss. Det kan vera me må erkjenne at me er fattige i ånden, men kva gjer vel det så lenge Jesus knyttar fattigdom i ånden til eit løfte om himmelriket?!

Korvidt me skal få uttelling for å vera audmjuke, rettferdigheitshungrige, barmhjertige, reine av hjarta, fredsskapande eller forfulgt for rettferds skuld ... sei det?! Var det igrunn oss denne uttellinga var berekna på?

• eller var det like gjerne så ho matcha best han som fører ordet her?!

Syrgjer me, så syrgjer han med oss. Han som sjølv er alt me treng av trøyst og rettferdigheit, barmhjertigheit og fred.

Så blir heller ikkje gudstenesta i dag ståande som eit nytt krav om prestasjon. Det blir heller som ein nåde og ei barmhjertigheit som kan bli oss til del frå kjelder utanfor oss sjølve.

Ole Paus: 

Hvem kommer til meg når andre går bort,

hvem blir igjen?

Hvem våger å se bak alt jeg har gjort,

og likevel kalle seg venn?

Hvem orker å se meg som den jeg er,

og elske meg som en sønn?

Det begynner å bli et liv dette her,

det begynner å ligne en bønn.

Hva er løgn, hva er sant?

Hvem kan gi svar?

Jeg ble en tyv, jeg tok det jeg fant,

og gikk før de så hvem jeg var.

Jeg glemte det jeg stjal, i hjertets dypeste brønn.

Det begynner å bli et liv dette her,

det begynner å ligne en bønn.

Hvem venter på meg, hvem viser vei,

Hvem skal gjøre meg hel?

Alt jeg flyktet fra gjensøker meg,

som en gjemlengsel i min sjel.

Jeg ser hver tåre, hvert blikk, hvert smil, hver latter,

hvert rop, hvert stønn.

Det begynner å ligne et liv dette her,

det begynner å ligne en bønn.

Hvem vil ta meg inn til seg, når alt blir kaldt,

hvem vil si: du er av meg-jeg elsker din sjel gjennom alt.

Hvem orker å se meg som den jeg er,

og elske meg som en sønn?

Det begynner å bli et liv dette her,

det begynner å bli en bønn.

Dåpsbarnet Jasmina Niwarin Fjelle med foreldre og fadrar.