Barndommens landskap

Børset Foss er opprinnelig fra Litjmonå i Rindal, men har vært bosatt på Frøya i 25 år og jobber nå som diakon. Likevel er det Rindal hun føler sterkest røtter til. Tilhørigheten får hun pleid med hytte på Holthøgda. Hun hadde imidlertid et rindalsopphold i 1978 over to år, hvor hun var med på å starte Bolme Barnehage. 

Det var barndommens landskap Jorun la vekt på i dag; naturen man har vært rundt, forskjellige folk og opplevelsene med andre som former oss som mennesker, så godt som lukter, steiner og til og med arbeidsoppgaver en har hatt. De forbigående dagene, som Kristin Lavransdatter hadde et så passende sitat til; "Alle de dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet". 

Jorun fortalte om spenningen som kom med skirenning i mørket i barndommen, å hoppe fra eldtaket og det sikre vårtegnet, nemlig lyden av starrinj. Det å plukke kvitsømmer til våryre sauer var også et vårtegn, sammen med lukten av våt jord, sagmar og bjørk. Det å leke med potetdyr hørte også våren til; å hule ut gammelpotet, og til og med å tømme melkeskvetter gjennom kua slik at den "melket". Det å veppe jeppe er nok ikke så ukjent for mange rindalinger, og også dette dro Jorun fram som et minne, dette spillet med innfløkte regler. Kan noen av Trollheimsportens lesere kanskje utdype om disse reglene, og hvordan en går fram for å vepp jeppe?

Da Jorun begynte på skolen i 1957 var det til store endringer i skoleverket; det var skolemesterskap og det ble rent slalåm og hoppet på ski. Slalåmrenninga foregikk i Grøsetbakken, noe som Jorun selv syntes var litt bratt, men renning ble det likevel! På skolen fikk de blant annet høre at støvsuger var mer renslig enn kost, og dette satt i da Jorun selv skulle rydde og vaske hjemme, og måtte koste i mangel av støvsuger.

En av de største opplevelsene av trivsel, som Jorun ikke har kjent siden, var da Storinj - storstua hjemme på garden - var oppordna til våren; når den var nyvasket, det var tent opp, det var matter på golvet og ungene gikk ut og hentet blomster til å pynte opp med. Storinj var et sted å leke bråkete på like mye som det var konfirmasjoner, bursdager, gullbryllup og til og med basar! Under opprydningen av en basar var 8-9 år gamle Jorun med og ryddet og fant til sin store forbauselse en 25-øring som hun fikk beholde. Hun lette da etter flere penger i stua, men det ble med den ene 25-øringen. 

Arbeid var ikke ukjent i oppveksten, og det har gjort at Jorun setter stor pris på - og liker å arbeide. Barndommens arbeid var å være med på steinplukking, hesjing og nepeplukking, og det var nok neplykkjinga som sto lavest i kurs, det var mest "tungsamt". Bærplukking var ei onn i seg selv og Jorun fortalte om da hun var ute på blåbærplukking og så ei økt inni blåbærplukkeren. Ei økt er ei åme som er like lang som litjfingeren, og hun hadde hørt at hvis en ble bitt av ei økt, ja, da levde man ikke lenger enn ei økt, som var ca. 4 timer. Jorun resonnerte seg da fram til at hun i hvert fall ville rekke å komme seg hjem før hun døde om hun ble bitt, men riktig så ille gikk det da ikke. Hun fikk lirket ut åma på noe vis, og alt gikk bra. 

Avslutningsvis fortalte Jorun om minner som har satt seg i senere tid. Under Olavsfestdagene 2011 overvar hun en samtale i Domkirken mellom biskopen og Liv Ullmann, som snakket om livet, barndommen og det som hadde formet dem. Og det var ikke de store hendelsene som hadde gjort størst inntrykk på verdensskuespilleren Ullmann, men heller farmoren og hennes spesielt gode og velduftende halskrok hvis duft hun ikke hadde funnet maken til noe sted i verden. Helt til hun var på besøk i et kloster i Kina hvor det befant seg spedalske. Da Ullmann stod ved en kvinne som lå hikstende på gulvet, følte hun at noen dyttet borti henne, og ble etter hvert overtalt til å bøye seg ned til den spedalske selv om hun følte motvilje. Der - i et kloster i Kina - kjente Ullmann duften til farmoren, og kanskje er det da slik at de mest verdifulle skattene ligger der vi minst venter å finne dem? 

Kåseriet vakte nok slik erindring Jorun hadde ønsket, og kanskje var det akkurat minner og erindringer som ble delt rundt middagsbordet etter kåseriet, for praten satt i alle fall løst hos de mange fremmøtte på Eldresenteret.

Jorun får ei ski som takk for kåseriet.