TP logo

Dialekten forandrer seg

Opprettet: 22. juli 2010
Opprettet av: Willy Karlstrøm

Anne Skjølsvold skriver på "gammel-Porten" 3. februar 2008: - Eit lite ”studium” for spesielt interesserte. Nye Trollheimsporten foretsetter å legge inn stoff fra gammel-Porten om Dialekt, som du finner ved å klikke på linken under Hovedsida.

I tillegg i dag tek vi med eit lite ord frå Rindal av Geir Allan Sæter, litt av en spove av Harald Egil Folden og dyre- og folkenamn ved Lars Gudmund Røen. Du finner alle sakene om Dialekt her og dialektprosjektet til Sverre Hatle på heimesidene til Surnadal kommune finner du her.

Først til Anne Skjølsvold:

Dialekten forandrer seg
03.02.2008

Anne Skjølsvold skriver: - Eit lite ”studium” for spesielt interesserte:

Rindalsdialekten har fasinert meg frå eg byrja å bli kjent med rindalingar for vel 40 år sidan. På den tida gjekk eg norrønlina på Follo, og hadde gammelnorsk på timeplanen dagleg. Rindalsdialekta  var ei rik og flott dialekt som enda da hadde alle kasus i bruk. I orkdalsdialekten forsvann dette med min generasjon. No høyrer vi at ungar og ungdom , ja vaksne til og med, som  har vokse opp her i bygda og har rindalingar til foreldre, brukar kasusa feil, så det er nok på veg ut, her òg. Og det gjer at  rindalsdialekten blir fattigare, dessverre.

Det hender eg må konsultere ”min bedre halvdel”, Svein, i språkspørsmal  i rindalsdialekten. Det gjorde eg da eg høyrde følgjande setning på ein rindalsrevy for nokre år sidan: ”Han he kråjje åt korsa”. (Han har krope til korset). Denne forma ”kråjje” skurra i ørene mine, og spørsmålet vart så: - Heiter det verkeleg ”kråjje” på rindaling.  -Nei, var svaret, - det heiter ”krøe”.  Verbet å kry skulle altså bøyast slik: Å kry -  kry - krau - he krøe.

Dette vart så lufta på min tidlegare arbeidsplass, Ullkorga. Der var det kvinnfolk frå alle delar av bygda, i alle aldrar frå 20 til 60 år. Til mi store overrasking meinte alle desse at dei hadde kråjje før dei lærte å gå. Og dei meinte at det var det rette.

 Dette vart interessant. Eg måtte konsultere andre, solide ”innfødde”. Til denne gruppa reknar eg mellom andre:

-          Ho Gunvor og han Ola Synnaholta som begge hadde krøe. - Han Ola hadde ofte lie på firafotå og krøe, sa han.

-          Han Jon Kristian nepå Øverlanda hadde nyleg krøe seg inn tu fjøsa da eg ringte. ”Kråjje” karakteriserte han som ”banspråk”.

-          Ho Ragnhild Bolme hadde òg krøe, men ho kom i hug at mor hennar hadde retta på henne da ho som barn hadde prøvd seg med ”kråjje”, og at mora hadde sagt: - Det heiter ”krøe”

Endskapen på dette var å sette opp eit  skjema over alle verb eg kom på som sluttar på – y i rindalsdialekten og bøye desse.  Eg fann to måtar:

 

1.      å  sy      sy           sau         he søe  (sy = koke)

å kry      kry          krau       he krøe

å by       by           bau        he bøe

 

2.       å spy     spy         spydd   spydd

å sky      sky         skydd    skydd   ( Eks: ”Sky som pesten”)

(her blir sk-lyden uttala ”stj”)

 

Men så har vi  noen verb som sluttar på – yg. Dei bøyer vi på denne måten:

3.    å syg      syg         søg        he såjje  

   å smyg   smyg      smøg     he småjje

   å lyg       lyg          løg         he låjje

   å flyg      flyg         fløg       he flåjje

 (her blir ø-en uttala som ein mellomting mellom a og ø)

Min teori og konklusjon på dette uhøgtidelege og ikkje særleg vitenskapelege studiet blir:

Opphaveleg  vart verbet bøygd slik:

 Å kry – kry – krau - he krøe

Men så har nokon, (og det starta sikkert med ungar) ein gong, truleg for  50 – 60 år sidan, byrja  å bøye verbet slik:

 Å kry – kry - krydd - he kråjje.

Altså: preteritumsform som gruppe 2 og perfektumsform som gruppe 3.

Dette har så vorte meir og meir utbreidd. Kva som er mest bruka i dag er ikkje godt å si, det er kanskje fifty-fifty, men det ser ut til at forma ”kråjje” er den som tek over.  Språkfolk hevdar at det er  naturleg at språket  forandrar seg heile tida, og at det er noko ein berre må finne seg i. Og dette er  vel  berre eit eksempel på korleis det skjer.

Men enn om det same skulle skje med verba ”å sy” og ” å by”?

Da ville vi kanskje få høyre: ”No he supa stått å såjje på omna i hæle dag”

Og : ”E he båjje me te å vårre me å hjølt te”

Kva dåkk tru?

Ingbrigtslia 2. februar  2008
Anne Skjølsvold

Ord fra Rindal
03.02.2008

- Når e legg me, så e d så gått me ei stor hauputvår?? skriver Geir Allan Sæther.

Litt av en spove
03.02.2008

Harald Egil Folden skriver: Har sett debatten om lokale navn, bl.a. på fugler. Alfred Karlstrøm skrev dette om storspove og småspove: "... de går oftest under fellesnavnet "langkakkspove"." Her på Børset har vi alltid sagt "langkakkspove" om storspoven. Når vi gikk til hytta vår på toppen av Børsetlia, møtte vi småspoven på myrene der oppe. Far kalte den for "småkakkspove", men om det var hans private betegnelse eller et lokalt artsnavn som var i bruk, vet jeg ikke.

Dyre- og folkenavn m.m.
03.02.2008

Lars Gudmund Røen er på banen igjen og kommenterer litt av hvert av andres innlegg om rindalsdialekta. Han har også ei liste over personnavn:

Edgar nevner langkakkspove og forklarer det med glutsnipe, men spør om det kan være småspove. Glutsnipe en ukjent forklaring for meg. Jeg oppfatter langkakkspove som fellesnavn  for spove, både små- og storspove. Har spove en helt annen betydning også? Mener å forbinde spove som en benevnelse på en mannsperson, - gutt/ungdom som driv med litt ablegøyer og spill(skøyer). (”Spiller som spoven”?). Klikk her og sjå lista til Lars Gudmund.
 
 
Magnar spør om forskjellen på åt og avåt. Edgar har ei forklaring som jeg er i hovedsak ening i, men vil gjerne under åt ha med fløggu, flekkåtfløggu, og andre insekter som er til irritasjon.  Lurer ellers på om  påte, lus og lopp er åt eller avåt. I visse sammenhenger tror jeg at avvåt vart bruka om påte, lus, lopp og andre snyltara som dyr (og folk) kan få på seg?
 
 
Magnar har ellers en del nøtter. Samalle og mjenn/mjenna må jeg melde pass på.
 
 
Vekarre kan jeg ikke minnes å ha hørt, så her liter jeg på Edgard si forklaring – hakkespett.
Jelk er et kastrert hanndyr. Helst er vel dette brukt om hest.
Rempling mener jeg å være ungt kveg i en bestemt alder.  Jeg foreslår en okse som er for ung til å være befruktningsdyktig (grengfør?), ca et år gammel.
Frøkje og frøkjin er vel  først og fremst brukt om mat, :-om  kraftig, mektig og tungfordøyelig mat med utprega smak (beisk, søt, sur).  ”Ta va frøkjin kåst”. Kan det og brukast om en (saftig) uttalelse som er i kraftigste laget,- og om en farge som er kraftig og dominerende(utprega)?
Å kost er vel å feie. Men det går vel an å bli både kostinn og kosta,- går med hastig gange med uryddige hode- og armbevegelser? ”Går å kosta”.
Vemmelt er vel noe i retning av kvalmt og beslekta med å ”vårre væmlin e magå” = uvel i magen.

Fukje tror jeg er bruka om noe som er i ferd eller har blitt ødelagt av fukt, for eksempel mjøl.
 

Tander er en ting eller person som er svak mot påkjenning.
 

Svangainn er overgangen fra bakfot til buk/side på et dyr,- tilsvarende lysken på mennesker.
 

Hummulspota er ei nøtt. Har en mistanke om at det er beslekta med kalbota som er baksida av kneet. Foreslår derfor at det kan være armhula eller framsida av albuen (”hanbåggån”).