En av de 11 fartssynderne oppi Bugten 7. november

Politiet tok 11 fartssyndere oppi Bugten i Rindala 7. november. Jeg var en av dem. Tre politibetjenter hadde tatt seg en dag ute i det fine været og satt opp kontrollen sin rett etter 60-skiltet. Jeg hadde ligget lenge etter en lusekjører som var ute på sommerdekk på glatte veier, mener jeg. Jeg var på vei til likvake/begravelse i Trondheim, og hadde ikke tid til denne lusingen, så jeg foretok en helt vanlig forbikjøring etter i lang tid å ha irritert meg over luseren. – Og: der var 60-skiltet. En grunnregel er jo at en skal tilpasse kjøringen til forholdene, og jeg kunne jo ikke klaske inn bremsepedalen der og da, men la bilen falle gradvis ned til 60. Så – mens lusekjøreren luset forbi de tre politiene, ble jeg vinket inn. Jeg hadde kjørt 76 km i 60-sonen, og med marginer – forklarte politidamen meg, kunne de gjerne beregne det til 79. Går ikke marginene like gjerne andre veien, tenkte jeg, så det kunne vært 73?

Både en og to ganger måtte jeg starte bilen igjen for å komme meg lenger fra kjørebanen og inn på plassen hvor politiet stod. Og jeg skal herved i all offentlighet beklage at jeg brukte stygge ord. Jeg ble faktisk uhorvelig sinna. Mest fordi damen i uniform var av dem som ser hvert enkelt tre – uten å se skogen. Og hun ble da aldri ferdig. Jeg foreslo at hun kunne ta hansken av skrivehånden sin – slik at det gikk fortere å fylle ut skjemaet. Men i alle fall: neste dag sendte jeg de 5.500,- som det kostet å kjøre 76 km i 60-sone. Dertil fikk jeg tre prikker. Jeg kunne subsidiært tatt fem dager i fengsel stod det, men fra en tidligere episode av samme slaget, visste jeg at det tilbudet er bare lureri. Jeg ville den gangen ta fengselsalternativet – men det dro ut og dro ut, og det ble avslørt som en ikke-eksisterende mulighet, og jeg måtte betale til slutt.

På vei hjem fra likvake/begravelse i Trondheim var det høstmørkt nedover dalene. Fylket hadde ikke frisket opp kantlinjene på veien, så det var umulig å se hvor veikanten var. Jeg tenkte i mitt stille sinn at det burde vært Fylket som skulle hatt bot for denne dagen.

Idag fikk jeg jaggu brev fra Politiet hjemme til adressen min her i Las Palmas. En fotoboks nedenfor flyplassen i Kristiansund hadde tatt bilde av min Rossinante i 63 km i 50-sonen den 6.november, og de ville ha 3.800,- og jeg skulle få to prikker. Subsidiært: tre dagers fengsel. Jeg skrev strax mail til Politiets innkasseringsavdeling på 6444 Farstad og sa at jeg nå hadde betalt inn nok til Politiets julebord, og at jeg nå vil ha tre dagers fengsel i stedet. Svar kom prompte med mail om at de nå tar saken under behandling.

5.500 + 3.800 blir 9.300,- til Politiet på to dager. Det får da være grenser for størrelsen på bøtene i forhold til antall km over fartsgrensen!

Før fartsovertredelsen i Kristiansund 6.november hvor jeg skulle besøke kompisen som lå på sykehuset etter en dobbel hjerteoperasjon, hadde jeg nettopp fått en telefon om at min gamle pater Olav i Trondheim var død om natten. Og fordi han hadde donert legemet til vitenskapen, måtte likvake/rekviemmesse foregå dagen etter – og da ble det fartsovertredelse både i vest og i øst. Nå skal man ikke la emosjonelle situasjoner påvirke bilkjøringen. Det gjorde heller ikke mine emosjoner. Jeg kjørte faktisk helt normalt. Men, mellom Surnadal og Orkanger er nå veien stykket opp i biter med 50, 60, og 70 kilometers fartsgrense hele veien. Helt ubrukbart! Ubrukbare er også politiets satser på bøtene. De står ikke i forhold til så små brudd på fartsgrensen. Saken rapporteres til NAF.
 

Las Palmas de Gran Canaria, 26.nov. - 2018.
Dordi Skuggevik