Et eventyr av en revy!

Den talentfulle teatergjengen leverer en gjennomført og nyansert forestilling. De rene sangnumrene, som gjerne er litt mer nedtonede, balanserer rekken av de mer fyrige sketsjene. Alle revyer med respekt for seg selv sparker oppover, og her får kommunepolitikere passet sitt påskrevet, samt at publikum får et skråblikk på rindalinger, alpinanlegg, lokal handel og kunstgressbane.

Nivået er jevnt over svært høyt, både på prestasjonene og på tekstene. De unge talentene stråler minst like sterkt som sine eldre medartister på scenen, enten de synger eller spiller. Samtlige skuespillere byr gavmildt på seg selv, så formidlingsevnen når godt og vel helt til bakerste rekke i noe som forhåpentligvis blir ei fullsatt storstue. Høydepunktene er i det hele tatt mange, men undertegnede falt for Ingebrigt Røens fastlege i «Man tager hva man haver», i likhet med «TSN-MFI-FSOS», som rett og slett ikke kan gjengis i det skrevne ord, men bare må oppleves. 

Einar har noen uortodokse metoder for å bli kvitt åndenes makt.

Artige ordspill og dype refleksjoner fra en kort og en lang fyrstikk (Tor og Leif).

Svanhild misforstår i ei yogatime.

Hudresten fra kunstgressbanen på Stangvik byr bokstavelig talt på seg selv.

Ørkenkongen Abdullah har store planer for helårs alpinanlegg.

Skapsurn'dalingen Lars Rune har kommet seg til Kvammen. Han flykter fra Rindal, for der fotfølges man døgnet rundt...

Svanhild og Emilie synger vakker og ettertenksomt om juletradisjoner.

Hva koker Oddrun og syngedamene i hop?