Et underlig fenomen!

Et underlig fenomen!

Jeg har lurt på det lenge, i flere år…..

Er jeg ”unormal” når jeg sier at jeg er kristen? I alle fall kan det føles slik på måten mennesker reagerer når jeg sier jeg er kristen, eller når jeg skriver om det på facebook. Hvorfor blir stemninga anspent og ladet når jeg snakker om at jeg liker å gå i gudstjenester, at jeg leser i Bibelen og når jeg snakker om Jesus? Hvorfor er folk så negativ til kirka og kristendommen?

For meg er det naturlig å være nysgjerrig og stille spørsmål. Jeg liker å lete meg til svar som jeg er komfortabel med.  Religion har bestandig fasinert meg. Tusenvis av mennesker verden over i alle tider har vært og er fasinert over en historie som fant sted for 2000 år siden. Uansett hvilken religion du tilhører er budskapet stort sett det samme: Kjærlighet. Hvorfor blir det da så anspent stemning når jeg snakker åpent om det å være kristen? Hvorfor er folk her hvor jeg bor så negativ til kirka og det å være kristen?

I den siste tiden har det ”stormet” litt rundt Den Norske Kirke. Nyhetene har hatt reportasjer om f eks Einar Gelius og hans ”ugjerninger”, om homofilidebatten, om vigsel av skilte osv. Store, engasjerende og spennende temaer som er viktige og debattere åpent om. Jeg synes kirka er blitt litt snever på mange områder, takhøyden de snakker så fint om er ikke riktig så høy som de vil ha det til – etter min mening. Inkluderende folkekirke blir det mye snakket om, tja sier jeg. Er den ikke litt mer ekskluderende på enkelte områder?

Er det disse debattene og temaene som gjør at stemninga blir anspent og folk negativ til kirka, når jeg sier at jeg er kristen? Jeg tror at dette kan være en årsak. Forstår at man kan trekke seg unna og ikke ønske å være en del av det. Samtidig opplever jeg hvor viktig kirka er i spesielle situasjoner som f eks ved store ulykker og tragedier. Da er det ingen som opplever kirkerommet eller kirkelige seremonier som anspent. Da er man ikke ”unormal” som kristen. Det forteller meg hvor viktig troen egentlig er for oss mennesker. Det spiller i utgangspunket ikke noen rolle hva man tror på, men at håpet er det… Kirkerommet blir den trygge havn.

Hva skal man så gjøre for at kirka skal bli like attraktiv når det ikke er ulykker og katastrofer, når hverdagen er her? Jeg tror kirka må bli mer åpen i forhold til de store debattene, mer tollerang og imøtekommende. Jeg tror de forskjellige menighetene må gjøre det på sin egen måte. Men da er man avhengig av respons fra menneskene som tilhører menigheten. Man kan ikke bare være negativ og kritisere i det skjulte. Man må tørre å si i fra på en konstruktiv måte.

For en stund siden var jeg på ”Mystisk aften” på Kyrkjelydshuset på Skei. Jeg gledet meg lenge for å sjekke ut hva dette dreide seg om. Kirsti Hjørnevik fortalte om sine pilgrimsreiser, om keltisk tro, kristen tro og ”New Age”. Veldig spennende. Vi var 6 personer til sammen, men du verden som vi diskuterte! Hvorfor kommer det ikke flere på slike flotte arrangement? Det er da absolutt ikke et krav at man må være kristen for å delta. Undrer meg at folk her ikke er litt mer interessert i mystikk. Tv sendingene er proppet full av mystiske programmer. Da sitter vi klistrer foran tv’n og ser på alt fra Åndenes makt til Lisa Williams. Et merkelig fenomen…….

Nå tror jeg det er på tide at vi tar et oppgjør med kirka på godt og vondt. Vi er heldige i Surnadal som har en åpen og positiv prest. Man må tørre å engasjere seg. Man må være nysgjerrig og letende. Mangfold er viktig og nødvendig for å kunne debattere og finne svar.

Heidi Fugelsøy