Eventyrlig tur i Aurlandsdalen

Vi, tre fjellglade damer fra Rindal, hadde i lang tid hatt forventninger og planer om å gå på fottur gjennom den sagnomsuste Aurlandsdalen. Endelig ble det. I regn og tåke bar det i veg den 22. august. Gråværet fulgte oss over Dovre, Valdresflya og Golsfjellet. Geiteryggshytta var målet første dag, og dit kom vi etter 3 km gåtur. Neste morgen regna det, men turkamerat Margret sa: «Vi venter litt. Det blir bedre vær». Og sannelig, det lysna. Siden hadde vi bare godvær.
Klar til start. Full oppakning og lue og votter.

På Geiterygghytta hadde de frittgående høner. Frokosteggene var svært gode.

Turen gikk i fjellterreng på 1200 – 1300 meter. Opp og ned bar det. Jeg, Helene, hadde på forhånd sagt til mine nærmeste: «Dette er en spasertur fra 1200 meter på det høyeste ned til sjøen». Sannelig fikk jeg erfare noe annet. Mye grus og stein, men utrolig flott. Vi passerte mellom annet et reingjerde som var satt opp for å samle rein i forbindelse med slakting på grunn av skrapesyke.


Gjerde for å samle rein. Margret passerer.
 

Etter stopp på Steinbergdalshytta gikk andre dag oppe i fjellet i storsteinete og gjørmete sti. Vi fikk den beste utsikt, og kraftlinjer i mange utgaver preget terrenget nede i dalen og på andre sida. Vassdrag i Aurlandsdalen ble bygd ut på 60-tallet for å skaffe kraft til Osloområdet.

Solveig fotograferer einer. Store områder var dekket av einer.

Dalen bar preg av vannkraftutbygging.​

Kraftlinjer i forskjellige utgaver.​


Øverste del av dalen. Utbygd.


Ny turistattraksjon oppdaget?

Mange bruer. Idyllisk her.

Østerbø med både turisthytte og fjellstove.
 

Etter å ha overnattet på Østerbø Fjellstove, fikk vi oppleve den bevarte delen av den berømte Aurlandsdalen. Her bar det opp og ned langs bratte fjellsider med idylliske plasser innimellom. Spenningen var stor for hva som kom etter neste sving. Her var veier utsprengt i fjellsider, kalt «galder». Her var tjern der Solveig sa: «Her mangler bare nøkken». Berekvamsbrennevinet er ei vasskilde som aldri fryser og har samme vassføring med samme temperatur hele året. Likbjørki var navn på ei bjørk som de hengte opp lik i, til vern mot rovdyr, når de overnattet på tur til kirkegården i Aurland. Den hadde stått like ved Grunnlaushedleren.

Fra Østerbø var dalen uten vei eller kraftutbygging. Slik så ferdselsveien ut før.

Og nå.

Overveldende. Gammel jettegryte.​

Idyll.

Utfordringer.

Mange utfordringer.


Sinjarheim er gården midt på bildet og midt i fjellsida. Fraflyttet i 1922. Restaurert av frivillige og Fortidsminneforeningen. Ca. 2 timers gange fra Vassbygdi.
 

Fraflytta gårder bar bud om en annen tid med utrolig slit og nøysomhet. Sinjarheim ble fraflyttet i 1922, men den er restaurert. Den ligger høyt oppe i lia. Da vi nærmet oss, ble det utrolig tungt. Jeg fikk energi til turen videre med nødproviant fra Margret: To aprikoser, to sukkerbiter og en sjokoladebit.

Sinjarheim.

Stien fra Sinjarheim gikk midt i fjellsida der bjørkene er.​

Almen med Almastova bygd under en stor stein. Lite gårdsbruk, fraflytta omkring 1890. Murpipa er bygd ved siden av huset pga plassmangel.

Idyll.

Alm. Midt i fonnafaret.​
 

Vi kom til turens endepunkt, Vassbygdi, etter 19 km siste dag. Her fikk vi vite at cirka 100 personer hadde gått dalen denne dagen. Over 10 000 personer går den populære turstien i løpet av sommeren.

På heimvei over Sognefjellet. Hurrungane i sikte.
 

Turen heim gikk i strålende høstvær. Først innom den berømte Aurland skofabrikk på Aurlandsvangen, gjennom Lærdalstunnelen (24,5 km) og til Årdal. Videre bar det opp Tindevegen til Turtagrø, over Sognefjellet og heim. En tur med opplevelser som i ettertid framstår som eventyrlige.

Solveig Johansson Grytbakk     Margret Løset Meland     Helene Marie Nergård