Flyktet fra nazistene – nå har historien hennes blitt bok

I slutten av oktober bokdebuterte Anny Søderstrøm Wigum (80), bosatt i Surnadal, med «Annusjka fra Kiberg».

Anny og ektemannen Magne kom til Surnadal i 1974, sammen med barna Stig og Karina. Planen var at de bare skulle være i bygda i ett år, men siden har de blitt værende. Sommerferiene har imidlertid gått nordover, til Annys hjemtrakter i Øst-Finnmark.

Etter mange år i Aspliveien har de bygget et nytt hus i Moabrekka, sentralt på Skei, og bare et steinkast unna Surna. Denne novemberdagen lyser sola opp huset fra alle kanter, og inne lukter det nystekte vafler.

– Det er lenge siden jeg først ble spurt om å skrive ned historien min. Da var det ingen som hadde skrevet om denne gruppen, som måtte flykte fra Kiberg til Russland, og som til slutt havnet bak Uralfjellene – og ble der under hele krigen, sier Anny, og legger til:

– Jeg vegret meg lenge, men da spørsmålet dukket opp igjen, ble det etter hvert mer interessant. Lang tids taushet om partisanene og deres familier gjorde at skrivelysten meldte seg.

Anny forteller at skriveprosessen har gått i rykk og napp, og at hun i perioder har vært usikker på om hun skulle orke å fullføre boka.

– Jeg har holdt på noen år med manuset, og papirkurven har vært ofte brukt. Det har blitt en del pauser, og det ble en ekstra lang pause da pc’en min kræsjet, og flere kapitler gikk tapt, sier Anny.

Så dukket Harald Gunnar Sunde opp.

– Han har et trykkeri og et forlag i Kirkenes, og har engasjert seg i- og vist stor interesse for partisanhistorie. Da han vikk se manuset mente han at det ikke var noen grunn til å vente lenger.

– «Dette må bli bok», sa han, forteller Anny.

Korrekturleser og boksnekker Thorbjørn Bjørkli, Anny Søderstrøm Wigum og forlagssjef Harald G. Sunde i forbindelse med boklanseringa i Kiberg 20. oktober (Foto: Privat).
 

Folkerike lanseringer i Kiberg og Kirkenes

25. oktober 2019 var det 75 år siden sovjetiske soldater ledet an i frigjøringen av de østlige delene av Finnmark, og fra 23.-25. oktober ble dette markert i Kirkenes. Siden frigjøringa, har folk i nord feiret-, og sett på disse oktoberdagene som en ekstra frigjøringsdag – rundt et halvt år før den offisielle frigjøringsdagen, 8. mai

I år var både Kong Harald V og statsminister Erna Solberg på plass, og det samme var Russlands utenriksminister, Sergej Lavrov.

Markeringen var et samarbeid mellom Norge og Russland, og på programmet stod blant annet avduking av minnebautaer, konserter og foredrag.

– Det var like mye som skjedde på Murmansk-sida. Det er et ganske nært forhold der, og de som bor i regionen har et enklere pass-system, så det var tre busser som gikk over grensa fra Kiberg og Kirkenes til Murmansk, sier Anny, og legger til:

– Harald Sunde syntes at vi måtte prøve å få «Annusjka fra Kiberg» ferdig til den uka frigjøringsjubileet skulle arrangeres, siden det da skulle skje så mye annet også.

Og slik ble det. 20. oktober var Anny, dattera Karina og svigerdattera Ann på plass for å være med på boklansering i Kiberg grendehus. To dager senere var det klart for nytt bokbad, denne gangen for rundt 100 tilhørere i Sør-Varanger Bibliotek i Kirkenes.

– Det var ganske fullt, og det ble en hyggelig og interessant uke i nord, sier Anny, som fikk mange positive tilbakemeldinger og traff mange hyggelige folk i forbindelse med lanseringene.

I tillegg til støtte fra forlaget, har hun finansiert bokprosjektet selv.

– Jeg må prøve å selge noen bøker, for det er kostbart å skrive bok, ler hun.
 

Mediene viste stor interesse for frigjøringsjubileet, og alt som var knyttet opp mot det. Her intervjues Anny i forbindelse med lanseringen av "Annusjka fra Kiberg" (Foto: Privat).

– En litt risikabel avgjørelse, kan man si

Kiberg, som er både Annys og bokas utgangspunkt, ligger i Vardø kommune, rundt én mil fra selve Vardø. Under Pomortida fra rundt 1740 og fram til den russiske revolusjon i 1917, var Kiberg den viktigste fiskehavna langs kysten i Øst-Finnmark.

– Det var sju butikker i Kiberg på den tida, i dag er det ingen, sier Anny.

Hun forteller at litt av grunnen til at hun bestemte seg for å gjennomføre bokprosjektet var at det i Øst-Finnmark lenge var en taushet om andre verdenskrig, spesielt blant de som bodde i grenseområdene. Det førte til en ekstra spesiell og utfordrende situasjon for de som hadde oppholdt seg i Russland under krigen.

– Russerne hørte til de allierte under andre verdenskrig, men etter den kom jo Den kalde krigen, som gjorde det veldig komplisert for folk der oppe. Det var mye mistenkeliggjøring både fra norsk og russisk side, så da var det tausheten som rådde, sier Anny, og legger til:

– Jeg var for ung til å forstå dette i starten, men med årene ble interessen for det vi opplevde i denne tilbakelagte tiden større. Etter hvert fikk jeg kontakt med noen som hadde vært med oss under flukten til Russland, og flere andre.

Og nettopp flukten, og krigen, står sentralt i «Annusjka fra Kiberg». Forhistorien er imidlertid fra nettopp pomortida, der handelsfolk fra rundt Kvitsjøen var til stor nytte for befolkningen i Kiberg.

– Det var dårlige tider og lite hjelp å få sørfra både med mat og annet. Kvitsjøen var isbelagt, men når isen gikk opp, kom det 300 båter seilende til Kiberg og resten av Finnmark for å kjøpe fisk. Bestemor pleide å si at «Her nord har vi bare to årstider: sommer og vinter», og når pomorbåtene kom seilende var det et sikkert sommertegn.

Etter den russiske revolusjonen i 1917 ble grensene stengt, noe som medførte at pomorhandelen opphørte, og det ble dårlige tider for folk flest.

– Faren min og de andre ungdommene, som vokste opp etter den tida, blei engasjerte i kommunismen. Mange gikk over til det, og håpa at det skulle gi bedre tider. Det var en jo litt risikabel avgjørelse, kan man si.
 

Måtte flykte for livet - ett år gammel

Da andre verdenskrig brøt ut, var det sterk motstand mot okkupantene blant de 500 innbyggerne i Kiberg, forteller Anny.

– Det hadde blitt fem ganger så mange innbyggere i Kiberg, hvis man kan kalle inntrengerne for innbyggere. De tok seg frem over alt, i skoler, bedehus, forsamlingshus og private hus. De gjorde som de ville, sier hun, og legger til:

– Tyskerne hadde veldig god oversikt over hvem som var motstandere, og vi stod på den lista. Så da invasjonsstyrken kom til Kiberg måtte vi ta en sjanse for å komme oss unna.

24. september 1940 startet det som skulle bli starten på fem år i eksil for Anny.

– Om kvelden 24. september ble det i all stillhet bestemt at vi måtte komme oss vekk fra Kiberg. Vi måtte flykte, for nå var det livsfarlig å være der. Det ble organisert slik at vi var 40 personer i tre fiskebåter.

Anny hadde akkurat fylt ett år, og sammen med faren Ralf, moren Elvida og broren Frithjof, måtte hun nå flykte for livet. Hennes to onkler, Gunnar og Sverre, som i likhet med Annys far var aktive i motstandsbevegelsen under krigen, hadde på dette tidspunktet allerede kommet seg over til russisk side.

Til tross for at det var mange tyske vakter rundt omkring, kom også Anny og resten av følget på 40 seg over grensa til Russland usett. Besteforeldrene til Anny, og den siste onkelen hennes, Ottar, som ikke var frisk nok til å reise, ble igjen i Kiberg under hele andre verdenskrig.

I Tsypnavolok på russisk side, ble gruppa fra Kiberg delt i to, med menn på den ene sida, og kvinner og barn på den andre.

– Russerne mistenkte at mennene kunne være spioner. Så de var i avhør i en måned, før russerne lot seg overbevise om at vi ikke var så farlige, sier Anny.

Hun forteller at de ble boende på en jordbruksfarm på Kolahalvøya i ett år.

– Der var det bra, og vi hadde nok med mat, noe som ikke var en selvfølge senere.

På denne tida rådet forvirringen, forteller Anny, fordi Russland og Tyskland hadde inngått en fredsavtale.

– De som fulgte med i politikken regnet med at det bare var pro-forma. Og det var det, sier hun.

Anny Søderstrøm Wigum med boka, der hun forteller sin sterke historie.
 

– Vi kunne ikke være der i bomberegnet

22. juni 1941 startet nemlig «Operasjon Barbarossa», der nazistene angrep Sovjetunionen, og dermed måtte Anny flykte videre. Flykte gjorde også Kolahalvøyas øvrige befolkning.

– Vi i den norske gruppa på Kolahalvøya måtte komme oss videre, vi kunne ikke være der i bomberegnet. Så vi kom oss ned til Kandalaksa ved Kvitsjøen, og tok båten over til Arkhangelsk. Båtturen tok to døgn, sier Anny.

Mennene i den norske grupperingen ble igjen i Lavna, en militærleir ved Murmansk, og meldte seg til militærtjeneste på russisk side. Blant disse var Ralf, Gunnar og Sverre Søderstrøm - faren og to av onklene til Anny.

Fra Arkhangelsk tok det som var igjen av den norske gruppa toget til Sjadrinsk, en tur som tok fire uker.

– Den reisa var ikke spesielt komfortabel, for det var ikke vanlige tog, men nærmest godsvogner, som ble brukt, sier Anny.

Reisen var heller ikke helt ufarlig, ettersom det ble mange stopp og mye trafikk på jernbanenettet. Grunnen var at de militære, som var på vei motsatt vei for å kjempe mot tyskerne, hadde forkjørsrett.

På togturen skjedde også ulykken som førte til at Annys bror, Frithjof, mistet livet.

– Toget hadde to og tre hyller, der folk satt eller lå, og det starta med rykk og napp. Broren min satt i øverste køye sammen med noen andre barn, så en gang toget startet ramla han bakover og ned på en jernovn, som stod på gulvet.

Frithjof døde kort tid etter at følget kom frem til Sjadrinsk, tre og et halvt år gammel.

– Det var en stor tragedie, sier Anny.

– Fem lange år

Sjadrinsk ligger på Sibirsida av Uralfjellene, og på samme breddegrad som København. Anny forteller at det kunne bli minus 40 grader om vinteren, mens det om sommeren gjerne var motsatt fortegn på de 40 gradene.

– Det var litt sånn i Sjadrinsk, som det var overalt, at det var dårlig med mat. Og verre ble det etter hvert. Vi hadde lite og ingenting av det meste. I tillegg var mannfolka sendt i krigen, mens kvinner og barn ble igjen, sier Anny.

Hun og de andre, i en norsk gruppe som nå var på rundt 50 personer, ble værende i det sovjetiske statsbruket Plodojagodnaja Stantsija litt utenfor Sjadrinsk i fire år, til krigen var over. Det var der Anny fikk kallenavnet Annusjka.

– Grunnen til at vi ble der, og ikke flyktet videre, var rett og slett at vi da var kommet unna faresonen. Tyskerne ble stoppet, og kom seg aldri innover landet, sier hun.

Anny forteller at hun og moren ventet og ventet på nyheter fra- og besøk av faren.

– Det hendte at vi som var i Sjadrinsk fikk besøk fra militærleiren i Lavna, og da var det særlig de som var med i motstanden og hadde gjort en god innsats, sett med militære øyne, som kom. De fikk gjerne først en tur til Moskva for å få en oppmerksomhet, før de fikk besøke oss etterpå.

Faren til Anny, Ralf Søderstrøm, kom seg aldri til Sjadrinsk.

– Faren min omkom da han var med i et militærfly, som hadde oppdrag på norsk side. Flyet ble skutt ned ved Petsamo 5. oktober 1942, og han omkom. Han fikk ingen grav, så det er det siste vi har hørt om ham, sier Anny.

Hun fortsetter:

– Han så fram til oppdraget han skulle ha, for etter at det var fullført, var det meninga han skulle få komme og besøke oss. Men det gikk jo ikke etter planen. Han døde altfor tidlig og ble bare 30 år. sier Anny.

I boka kan man lese brev som kom fra militærleiren i Lavna til Sjadrinsk, og blant dem er det som skulle vise seg å være Annys fars siste brev til mora.

Rundt 14 dager før kapitulasjonen av Øst-Finnmark, ble også den ene onkelen til Anny, Sverre, oppdaget av tyskerne. Da han og en kamerat ble oppdaget, valgte de begge å ta sine egne liv, for ikke å røpe hemmeligheter.

– Krigen ble mer og mer desperat når den nærmet seg slutten, sier Anny.

Da freden kom i mai 1945, måtte Anny og de andre i Sjadrinsk vente til september før de fikk returnere til Norge og Kiberg.

– Det tok ikke like lang tid tilbake som det gjorde på vei dit, men deler av jernbanenettet var ødelagt på grunn av krigen. Derfor ble det en del opphold på tilbaketuren også, men vi kom jo hjem etter hvert, sier Anny, og legger til:

– Vi reiste altså i september 1940, og kom hjem fem lange år senere.
 

Skrev personlig dikt

Før boklanseringene i Kiberg og Kirkenes, skrev Anny et dikt, som ble lest opp i forbindelse med bokbadene. Der oppsummerer 80-åringen tankene, alvoret, frykten og følelsene fra det hun opplevde under andre verdenskrig:

Vi starta på Sletta
trodde på det gode liv
i Kiberg

Da kom Krigen
2. verdenskrig

Okkupasjonsmakta
hadde nådd grenselandet
i nord
vi måtte forlate bestemor
og Kiberg
flyktet over havet
til grannelandet, matlandet
der de gamle-vennan var
kom til Tsypnavolok
Murmansk og Apatitt

Pappa, onklene
og demmes kamerata,
Partisanan
kjempet med de allierte
for friheten og fedrelandet

Okkupasjonsmakten kom etter
med bombene
Krigen var blitt nådeløs

vi måtte flykte videre
etter fire uka
var vi i Sjadrinsk

en dag var broren min
ikke lenger blant oss
krigen var blitt nådeløs

i Sjadrinsk var det ikke
bomberom og bomber
nesten ikke mannfolk
de var sendt i krigen
nesten bare kvinnfolk
og unger her

I Sjadrinsk venta vi
på nyheter
fra Lavna og hjemlandet
håpet på de gode nyhetene
men en dag kom brevet;
pappa Ralf var ikke lenger blant oss levende
senere heller ikke onkelen min
og senere heller ikke
mange tusen andre
og enda mange, mange flere
Krigen var blitt nådeløs brutal

En dag var det slutt
på krigen
5 lange år
føltes som 50

Mamma og jeg
og de andre fra Kiberg
kom hjem
men ikke broren min
og de 17 partisanan fra Kiberg
som måtte dø

vi sang
«Ja vi elsker dette landet»

Det ble en amputert glede
og vanskelig for mange
i mange, mange år

Etter 20, 30, 40, 50 år
kom kongen, og sa

UNNSKYLD

Det ble en god og viktig tale!
 

Anny Søderstrøm Wigum, oktober 2019.

"Bokbad" under boklanseringen i Kiberg grendehus, der forlsagssjef Harald G. Sunde intervjuer Anny (Foto: Privat).

Anny Søderstrøm Wigums bok, "Annusjka fra Kiberg" (Foto: Privat).