Fra fallskjermjeger til sokneprest

Den 38 år gamle soknepresten har med sin folkelige væremåte og behagelige vesen tatt Surnadal med storm, og har på rekordfart blitt en naturlig del av surnadalsamfunnet. Hvordan har veien dit vært for Vidar? Det skal vi forsøke å få svar på. 

Pinsevenn
Vidar ble født inn i pinsebevegelsen, og det preget hans oppvekst. Han var aktiv i det kristne ungdomsmiljøet og ble også konfirmert i pinsemenigheten. Mot slutten av tenårene søkte han seg bort fra pinsebevegelsen.

- Det tok ikke lang tid før jeg savnet den kristne tilhørigheten, og fattet etter hvert interesse for Den Norske Kirke. Der fant jeg roen og min egen troshistorie falt på plass. Jeg har aldri angret på det valget. Etter noen år på BI fant jeg ut at jeg aldri ville bli en god økonom. Da jeg begynte på teologi, ble jeg fort overbevist om at dette kunne jeg bli god til. Presteyrket er meningsfullt, og har ikke kunne tenkt meg å gjort noe annet.

Mye har skjedd på kort tid etter at at Vidar flyttet inn i prestegården i Surnadal. Det er nøyaktig fire år siden han takket ja til stillingen som sokneprest, og det var tilfeldighetene som ville det slik.

- Jeg ble tipset om stillingen av en av mine medstudenter, og jeg tok direkte kontakt med prosten. Du kan si det slik at jeg solgte meg inn, smiler Rygh som kjente bygda godt fra sin barndom. Han hadde både besteforeldre, tante og fire søskenbarn i øvre Surnadal som han besøkte jevnlig i sine barne- og ungdomsår. Likevel var det en spent oslogutt som inntok kirkekontoret i september 2011. 

Hva var det som fristet med Surnadal?
- For min egen del var det en blanding av nysjerrighet og beundring for bygda, som med årene har vokst seg til å bli et kjærlighetsforhold. Jeg kjente på at Surnadal fortjente å få en prest. Jeg har blitt veldig glad i folket i bygda, og håper det er gjensidig. 

Møtet som forandret alt
En av de første personene Vidar møtte var sekretæren på kirkekontoret, trebarnsmoren Lene Wilhelmsen. Det skulle ikke ta mange dagene før søt musikk oppstod mellom Vidar og Lene. 

- Er det noe jeg virkelig har lært oppi dette, så er det at man ikke kan planlegge livet på forhånd. Jeg tror nok ikke på "kjærlighet ved første blikk", men Lene og jeg fikk fort en god kjemi. Det var trygt og godt å snakke med henne og samtalene fløt fra første sekund. Ikke minst så lo hun av vitsene mine! Plutselig ble livet snudd på hodet. Utelukkende positivt for min del. Alle brikkene falt på plass. Jeg hadde nok minst av alle kunne forestilt meg et slikt utfall, smiler Vidar. 

Man kan kanskje si at det var en mening bak dette?

- Det er fristende å si at det var "Guds finger". Samtidig er jeg litt skeptisk til å uttale slike store ord. Det ble uansett et hyggelig utfall. Det er det ingen tvil om, sier Vidar og ser på sin 2 år gamle sønn, Wilhelm. Han ble født i juni 2013.

I denne perioden skjedde det svært mye i livene til Lene og Vidar. Etter å ha kjent hverandre i èn måned ble de offisielt kjærester. 

- Vi unngikk sladder ved å gå "all in". Jeg tok Lene i hånda og sammen gikk vi for å hente posten på Skei. Da var vi åpenlyst et par, og unngikk unødvendig baksnakking. Jeg synes vi taklet situasjonen på en god måte. I august 2012 ble det bryllup i Øye kyrkje. 

Det er fristende å spørre om dere følte at dere måtte gifte dere så fort?

- Vi følte nok litt på det ja. Det måtte gjøres i riktig rekkefølge. Først bryllup, så fikk felles husvære og familieforøkelse komme senere, sier Vidar som nå bor i prestegården på Øye sammen med Lene, Wilhelm og Lenes to døtre, Leah og Sarah. 

En praktfull prestegård i vakre omgivelser på Øye

Papparollen
Lille Wilhelm er pappas øyensten, og har gitt livet en ny mening.

- Å bli pappa er helt utrolig på alle vis. Det er sterkt, fint og arbeidsomt. Han er en kul gutt, smiler soknepresten som mener voksne har godt av å sette egne behov på vent noen år. 

- Det blir nok ikke så mange fallskjermhopp nei, men det kan vi gjøre senere. Lene har nemlig sagt at hun ikke er fremmed for tanken på å prøve, sier Vidar som har rundt 200 hopp så langt. 

En annen interesse som Vidar får god tid til å pleie som småbarnspappa er begeistringen for lego.

- Det er nesten flaut å innrømme det, men jeg handlet faktisk masse lego før Wilhelm ble født. Jeg aner ikke hvor mange tusen jeg har brukt, men det er nok mange lapper, smiler Vidar som mer enn gjerne legger seg på gulvet og bygger klosser sammen med sønnen.

- Han har heldigvis arvet samme interesse!

Vidar i sitt ess! Her sammen med sønnen Wilhelm og hunden Melvin.

Overveldende og sterkt
Vidar er takknemmelig for måten han har blitt tatt i mot på av bygdefolket i Surnadal. På spørsmål om hva han liker best med å være prest trenger han ikke lang betenkningstid.

- Helt klart møte med menneskene. Tanken på at jeg kan bety noe for noen er en sterk og god følelse. Vi møter mange mennesker i ulike faser av livet, og det er viktig å bevare ydmykheten og respekten i møte med enkeltmennesker. Presten betyr mye for mange. I tillegg er jeg veldig heldig som har så flotte kirker og  kirkerom i Surnadal, og at jeg har så mange flinke og hyggelige kollegaer. Jeg er stolt på vegne av egen arbeidsplass.

Når presten har fri fra jobb, forsøker han å leve et vanlig familieliv på prestegården.

- Jeg er prest hele døgnet, også når jeg er i svømmehallen eller på Syltøran stadion. Men jeg opplever at folk har forståelse for at jeg innimellom kan være bare Vidar. Det er ikke slik at jeg nødvendigvis leser i salmeboka eller i Bibelen når jeg står opp. Jeg kan like godt studere aksjekurser og høre på rockemusikk. Det kristne er likevel forankret i livene våre, men vi er aldri virkelighetsfjerne eller har verdensforakt på noen måte. Det hadde blitt veldig skummelt med en slik tankegang. Vi ser på helt vanlige TV-serier med god samvittighet, sier Rygh.

Meat Loaf-stuntet
I juni i år overrasket soknepresten alle i salen på Kulturhuset da han inntok sceneni Storstuå  utkledd som rockestjernen Meat Loaf. Les hele saken her. Han tar pianotimer på kulturskolen, og skulle i likhet med alle elevene fremføre det han har lært i løpet av året. Det gikk ikke helt som planlagt da nervene tok overhånd. Likevel fikk de fremmøtte en god latter, og Vidar fikk vise en ny side av seg selv.

- Jeg tar fortsatt pianotimer og har stor glede av spillingen. Man skulle kanskje tro at jeg fikk helt skrekken etter denne grusomme opplevelsen, smiler Rygh som hevder at både bror og kone ble utrolig flau. 

Får vi se flere slike stunt av soknepresten?

- Det kan jeg nesten garantere. Jeg gir meg ikke så lett!

Vidar Rygh Wilhelmsen som Meat Loaf

Sport og litteratur
Når Vidar har fri leser han bøker. Masse bøker. Og aller helst klassikere. 

- Jeg har et mål om å lese meg gjennom bokklubbens verdensbibliotek, verdens 100 viktigste og beste bøker gjennom tidene (selvsagt et selektivt utvalg). Favorittforfatteren er Fjodor Dostojevskij. I tillegg finner jeg faglig inspirasjon i bøker forfattet av Per Lønning og Tom Wright.

Vidar er også lidenskapelig opptatt av sport generelt, og fotball og skisport spesielt.

- Jeg har vært på flere store fotballmesterskap, blant annet VM-finalen i Japan i 2002, sier den spreke soknepresten som for noen år siden deltok i verdens hardeste triatlon. Norseman består av 3.8 km svømming i Eidfjorden, 180 km sykling over Hardangervidda og avsluttes med 42,2 km løping til toppen av Gaustadtoppen som er nesten 2000 m.o.h. Vidar har også løpt maraton.

- Jeg har løpt maraton èn gang, og gjør nok ikke det igjen. Jeg er litt for tung, og det er alt for langt. Nå har jeg kommet dit at jeg ikke trenger mer action i livet mitt på en stund. Det er nok fart og spenning på hjemmebane, så nå jeg har gått inn for landing, avslutter den sympatiske surnadalspresten.