Gjensyn med Wenche og nordlyset

Wenche Rennan:

Naturens teater

- Det var flott, det var minusgrader, det var klarvær og det var nordlys!!
Nå så guste å det!

At naturen er vakker og spennende er vel hevet over enhver tvil, vel? Jau! Så er det noen ganger at man blir helt satt ut av det 'Vår Herres teater' kan by på slik helt plutselig en vanlig vinterdag.

Etter å ha sendt Kalljn heim, slik at jeg kunne innta 'ensomheten' på fjellet noen dager, var det foto som sto på timeplanen...rett etter et lite bål, noe godt å eta og elit rå-nyting av følelsen av å være mutters alene på fjellet. Det kom et skydrag over himmelen idet sola gikk ned og det skulle bli litt av et teaterstykke!

Fargene gløda, de laga formasjoner bare de kan, og solstrålene bak Trollhetta farga de lette skyene slik at jeg vart rent rørt... Etter å ha linsa til meg vakre bilder ute var fingrene så kalde og den aldrende kamerat Canon så treig på avtrekkeren at jeg måtte innomhøtts.. og der fortsatte teateret.

Fra godstolen like ved varmen fra en glødende ovn fikk jeg en guste fin seanse gjennom vinduet. Jeg tror jeg glemte å puste innimellom, men hva har vel det å si når man blir så oppglødd av skyenes dans oppom Trollheimsfjella. Det var nesten godt å hvile ut litt etter en slik forestilling...og utpå kvelden må man jo ut og sjekke måne og stjerner (og lytte intenst til evt bjønn, gaupe, ulv og ..ekorn? )

Det var flott, det var minusgrader, det var klarvær og det var nordlys!! Nå så guste å det! I lett antrukket høtt-habitt bars det ut med kamera (en døsig Canon som så absolutt ikke hadde tenkt å ut i kulden..) og stativ (utgammelt og utslitt...).

Og du verden, du verden for et skue! Det dansa på himmelen igjen!! Grønne bølger buktet seg over himmelen så nakken min vart både vond og isekald. Der sto jeg da i altfor lite klær, sår hals og tøfler og knipsa i vei. Helt alene på fjellet, kun med Canon som følgesvenn...jau, det var utrulig vakkert.

Derfor trenger ikke jeg teater, vel, jeg trenger dette teateret. Slik liker jeg meg best! Nå...det er et hakk eller ti bedre når Kalljn er ved ens side, men noen ganger er ensomheten på fjellet absolutt bærre lækker! Om jeg var redd? Ikke det spøtt....(unntatt en gang da jeg er sikker på jeg så en skygge som lusket forbi...eller var det bare ei sky som fór forbi månen...)

Her er noen av bildene kompisen og jeg raska med oss en iskald kveld på fjellet. Husk at Canon er gammel, han er sliten i både linsa si og avtrekker'n og bildene og bildekvaliteten er langt fra det "ekte hobbyfotografer" og de ordentlige fotografene godtar. Likevel kan man nok glede seg over å ta bilder, det må ikke være tipp topp utstyr (for meg) for at man gleder seg over fotofangsten, det er stemninga som formidles som er viktig...