Gleder seg til å komme tilbake

Ingressbildet: Dansepedagog Stine Valde.
 

Fikk øynene opp for barnedans

Hennes mål var å bli utøvende danser i Oslo. Hun gikk ved Den Norske Balletthøyskolen i 3 år, der hun tok bachelor i dans med pedagogikk. Hun føler hun fikk to-i-én. Det er hun utrolig glad for. Det å danse selv og det å lære bort dans er to forskjellige ting. 

Etter utdannelsen fikk hun jobb som dansepedagog ved Operaen i Kristiansund. I tillegg til å lære bort å danse, fikk hun også utøve dans selv. Hun danset under Operafestukene, og hun var på turné med barnehageforestilling i alle barnehagene i Møre og Romsdal. Da fikk hun opp øynene for barnedans. Barna fikk være med å forme historien, og de var kreative og hadde god fantasi.

– Selvfølgelig skal de også danse, tenkte Stine.

Lar barna være med å sette koreografien

Når man lærer bort dans, må man bryte ned alt i minste detalj. Hos de yngste lærer Stine mye om seg selv. Hun må ordlegge seg og formulere seg på en måte barna forstår, og det går mye i mimikk. Stine lærer bort bevegelser, kroppsbevissthet og øvelser gjennom lek. Skal de strekke på bena, lager Stine en historie til det. Så barna får inn øvelsene på en måte hvor de ikke tenker på det som trening.

Valde legger vekt på at de får være kreative og får bruke fantasien sin. Ingenting er feil. I en barnetime i Kristiansund skulle barna være en ballong. Da de skulle velge farge, reagerte Stine på at alle skulle være en rosa ballong. Så hun utfordret dem med å spørre om noen ville ha prikker, striper, stjerner eller ha glitter. Etter hvert ble det ballonger i mange ulike farger, og til og med i gull. Barna får slippe fantasien løs og si hva de vil. Og de har ingen hemninger. Det er artig å se.

– Her kan de være seg selv, sier Valde.

Mens de minste lærer seg dans gjennom lek, går de eldste mer i dybden. De er nysgjerrige på hva de egentlig holder på med. Dans er ikke bare dans. De lurer blant annet på hvilke muskler de bruker i de ulike bevegelsene. Bare det å stå riktig, krever at man bruker mange og rette muskler.

Hver dansepedagog har sin stil. Stine gir ofte en koreografi til barna som ikke er helt ferdig. Det er fint at de får være med å sette sammen dansen, og det kan føre til nye vendinger i dansen som hun selv ikke har tenkt på.

Stine sier at de inspirerer henne, og at de gir henne veldig mye energi.

– Alle danserne er hjertebarna mine.

Stor spredning i alder

De minste som er med på dans ved Kulturskolen på Indre Nordmøre, er elever som starter det året de fyller fire. De eldste som er med nå er atten år. Alle får danser som er tilpasset gruppa. Hos de minste blir det en lettere verson, der det å gå på rekke er et av de viktigste målene.

Valde har fokus på å lære den yngste gruppa samhandling de i mellom, bevisstgjøring av kropp, gjøre barna trygge og hjelpe de til å tørre å gå på scenen. Sist det var fremføring var øvingene i Storstuå i Kulturhuset de siste to ukene, noe som gjorde det mye tryggere for barna.

Selv startet Stine å danse da hun var tre år. Hun var også med på turn, men der var det for urolig og for lite orden. Hun har sett film fra da hun skulle hoppe på tjukkas da hun var fire år. Det var ikke hoppingen som var det viktigste for henne, men å få alle til å stå rett og fint i rekken. Så det ble kun dans.

Hun var med på fotball også i en periode, men begge deler tok tilsammen for lang tid. Så hun måtte velge. Hun er veldig glad for at hun valgte dansen.

KIN Dansekompani

KIN Dansekompani er et fag på Kulturskolen på Indre Nordmøre. 

Hun opprettet denne gruppen for å ut å representere dansen ved KIN. Først var dette en aktivitet hun holdt på med i fritiden sin sammen med de som var mest interessert i å danse og hadde lysst å møtes på helg. Nå er det blitt 60 minutter på timeplanen.

– Men vi møtes mye oftere enn det, legger hun til.

KIN dansekompani ble startet opp som et fordypningsfag. De skulle få mer tid til å fordype seg i koreografi, komposisjon og å få være mer kreativ. Fordypningen gikk fort over, da de raskt fikk utrolig mange oppdrag. De er veldig positive og takker ja til både å danse ute og inne rundt omkring på mange ulike arenaer.

De har også laget en film som ligger ute på internett hvor de danset på Roparen. Å danse i naturen gjør at man får brukt kroppen på en annen måte, og det blir en annen form for teambuilding og samarbeid.

– De er veldig tilpasningsdyktige, og er positive til alt. Har noen spurt de om å danse i en snøhaug, har de sagt «JA!», sier den fornøyde læreren.

Stines datter Tuva på 4,5 år synes det er veldig artig å være med mamma på jobb, og er dansekompaniets lille maskot. Hun er med overalt. Hun har vært med i studio siden hun var liten baby, hvor hun var med i bæresele. Jentene i dansekompaniet er hennes store forbilder. De tar seg så godt av henne, og de trives i hverandres selskap.

– Vi er nesten som en stor familie, smiler Stine.

Hun synes fortsatt det er veldig gøy å danse på scenen selv også, så av og til spør hun elevene om hun får bli med. Hun var med og danset på Merry F***ing Christmas i fjor. Stine var kjempenervøs før hun skulle på scenen.

– Men det gir så mye å danse, avslutter hun.

Ordner historiene til oppsetningene selv

Som lærer han hun mye større mulighet til å utfolde sin kreativitet - noe som passer henne veldig bra. Hver oppsetning hun setter opp har sin historie, hvor dansegruppene bytter på å danse, men danser historien videre fra start til slutt. Hun ordner historiene til oppsetningene selv, der hun velger tema hun syns er viktig å få frem budskap om. Og elevene responderer.

En god lærer og engasjerte elever gjør at danseoppvisningene blir veldig sterke, er lette å tolke, og det er en helhet i alt når danserne formidler en handling fra A til Å, som i et teaterstykke.

Hun synes det er fint å få ytre litt egne meninger og vise ulike vinklinger. Mange kan lett kjenne seg igjen i historien som blir fortalt gjennom dansen som blir fremført.

En kreativ sjel med store ambisjoner

Stine er en meget kreativ sjel. Hennes ønske var å bli profesjonell danser. Hun ville jobbe i Kristiansund en liten stund for å få jobbe innen det hun utdannet seg i, før hun skulle flytte tilbake til Oslo for å bli utøvende danser.

Men da hun hadde skrevet oppsigelsen og skulle levere den i Kristiansund en fredag, var det ingen på kontoret. Det var veldig flaks.

Hun skulle til Surnadal på jobb mandagen etter. På scena i Storstua røk menisken den mandagen. Etter tre år ved Den Norske Balletthøyskolen i Oslo var hun veldig godt trent, og det ville bli vanskelig å komme seg i form til å bli utøvende danser på samme nivå igjen etter en røket menisk. Da bestemte hun seg for å bli dansepedagog og la fra seg den utøvende biten. Hun ville lære andre å danse i stedet.

– Kanskje det var en mening med det, undrer Stine.

Hadde ikke menisken røket den gangen, hadde hennes karriere ved KIN blitt historie. Da har hun aldri fått bygd opp denne suksessrike danseverdenen sånn som den er i dag. Hun storkoser seg i bygda hun nå hører seg hjemme i, med sin lille Tuva og dansegruppene som hun kaller «barnet mitt». Men hun har enda større ambisjoner for dansemiljøet i området.

Hun har virkelig lykkes, men har enda mer og gi. Hun går med idéer om flere prosjekter hun ønsker å sette i verk både for store og små. Det er i planleggingsfasen, så det blir spent å se hvordan dette utvikler seg.

Stine jobber i 100% stilling, hvor hun har 21 grupper. Én av de 21 gruppene er ved Surnadal videregående skole hvor hun er lærer i toppidrettsfag. Det er innad i dette faget man kan velge dans ved SVS. Det er 90 minutter i uka. Ved videregående er det idrettsformen i dansen som er i fokus. Der går det på det fysiske og tekniske.

På kulturskolen er det kunstformen det er lagt vekt på - det å formidle et budskap, hvor man også trenger masse teknisk for å formidle.

– Det er fortsatt mye jeg ønsker å gjøre ennå.

Hvordan hun skal rekke over ennå mer i løpet av uka, blir nok en utfordring. Men utfordringen tar hun på strak arm, og ser mange alternativer til hvordan hun skal rekke enda mer og nå enda flere.

Tilfeldig at hun havnet i Surnadal

Da hun var ansatt i Operaen i Kristiansund, skulle hun også jobbe i distriktet. Hun fikk tildelt Surnadal. Da visste hun ikke hvor Surnadal var. Hun hadde aldri vært her, og tenkte at det var sikkert en hyggelig plass.

Da hun kom til Surnadal, syntes hun det var ekstremt lite. "Hvordan går det an å bo her?", spurte hun seg selv. Hun hadde vært i Oslo i tre år og syntes Kristiansund var lite. Fra Kulturhuset så hun Domus og en bensinstasjon.

– Her kan jeg ikke bli!

Hun hadde aldri trodd hun skulle bo på bygda. Hun skulle bare danse.

Nå trives Stine veldig godt i Surnadal. Når hun har vært på besøk i Trondheim, er det utrolig godt å komme tilbake hit. Men venninnene i Trondheim vil gjerne hun skal flytte tilbake dit, og sender henne link på link med jobbtilbud. Stine sier hun gjerne kan søke, men at hun aldri kommer til å forlate "barnet sitt", som hun kaller dansegruppene sine.

Nå som hun er sykemeldt og går og venter med dårlig kne, er det vikar som tar seg av danseundervisningen. 

– Jeg har poengtert at hun bare låner barnet mitt, og at hun må ta innmari godt vare på det, smiler Stine.

Stor interesse for dans

Stine har vært ansatt i Operaen i Kristiansund ut året 2018, hvor det har vært et veldig bra samarbeid med Torbjørn Larsen ved KIN. Fra januar 2019 har hun hatt 100% fast jobb ved Kulturskolen på Indre Nordmøre.

Det var 60 elever da Stine startet i 2012. Da var det en dag i uka i Svorka-salen. Det var delt opp i grupper fra 1.-3. klasse og 4.-7. klasse, så det var store sprik i gruppa. De kalte det Dans den gangen.

Etter hvert ble det delt opp i spesifikke grupper som Hip Hop, Jazz, Ballett og Barnedans fordelt på tre dager i uka. Å sitte 12 timer i bil per uke passet ikke den danseglade læreren, og det å bo så langt unna arbeidsplassen gjorde det vanskeligere å sette opp ekstraøvinger og øvingshelger. Så hun bestemte seg for å flytte nærmere KIN.

Og elevtallet øker stadig. KIN har nå omtrent 30 danseelever i Rindal og 150 i Surnadal.

Det er veldig stor pågang, og antallet dansere øker både for gutter og jenter. Blir det med nok gutter, hadde det vært artig å ordne en egen gruppe for dem med gutter i ulike aldre. En av fordelene med at ikke alle er like gamle, er at de da kan hjelpe hvarandre med triks.

Gleder seg til å komme tilbake

Selv om hun nå har problemer med et kne og har vært sykemeldt en periode, trener Stine med øvelser hun klarer og holder kroppen i god form. Hun har stå-på-vilje og er veldig målrettet, og hun er innstilt på å komme tilbake for fullt fortest mulig. 

Det er ingen tvil om at Stine er rett menneske på riktig sted.

– Dette er livsstilen min. Det merker jeg veldig godt når jeg ikke er på jobb. Jeg er utrolig heldig som får jobbe med dette, avslutter hun.