Hustavler for et nytt år

Hustavler for et nytt år
 

Mine hustavler ved dette årsskiftet har jeg fra min mor. Da jeg fulgte henne til graven i høst, skrev jeg ned noen setninger hun hadde sagt ved ulike anledninger. Ord jeg husker og som jeg tenker på som veimerker.

 
Hustavle 1: Ingen blir hvit av å gjøre en annen svart.

 
Mor sa det på telefonen. Det hadde vært en politisk tv-debatt og noen bruduljer med skittkasting etterpå, slik det ofte er. Jeg husker detaljene om debatten for dårlig til å gjengi dem. Men mors konklusjon har gyldighet for alle politiske stridigheter, kamper og debatter. Ikke snakk stygt om noen. Ta ballen og ikke mannen. Snakk sak i stedet for å baksnakke.
 
Det finnes vel knapt en politiker som greier la være å si skjeve ord for å frata en motpart troverdighet. Hustavlen kan likevel henge der som et ideal å strekke seg etter og ikke bare i politikken. Det er lett å tenke at du blir viktig av å snakke en annen ned, stor av å gjøre en annen liten. Et ironisk ord eller megetsigende blikk bak ryggen kan ødelegge for samarbeid og tillit.
 
Fiendebilder er lett å tegne, men vanskelig å viske ut igjen. Bilder forplanter seg, tas på alvor av barna og kan følge et folkeslag i generasjoner. Når verden er svart og hvit, blir alle skitne.
 
Å unngå å sverte betyr ikke å godta alt. Mine foreldre var allergiske mot lettvinte politiske utspill og gode på motforestillinger. Mor ble skrøpelig, men hadde lyst til å leve. For å se hvordan det går, som hun sa.
 
Da tenkte hun på politikken også. Mine foreldre drev småbruk og småindustri. Mor gikk for å melke mens far lakkerte enda en stabel med trekleshengere. En dag skulle alle ha kleshengere av plast. Seinere ble det ulønnsomt med noen få kuer. Når livsformer blir borte, er det politikk.
 
Livsforma var bærekraftig. Høytørk på bakken og i hesjer. Barnearbeid. Åkre med potet, gulrot, blomkål og jordbær. Mor bygde drivhus og fikk grønne tomater. Fjellbygda har sine grenser. Et nøysomt liv. Alltid god mat, men ingen penger. Ferien var en traktortur. De fleste i grenda hadde lite og de fleste var fornøyd med å ha nok.

 
Hustavle 2: Det følger aldri velsignelse med grådighet.

 
Jeg skulle leie ut en leilighet og var i tvil om hvor mye jeg skulle ta for den. Prisen jeg hadde tenkt på, lå godt under markedsleie. Jeg var aleneforsørger og hadde store utgifter. Renta hadde doblet seg på få måneder. Kanskje jeg kunne plusse 500 kroner på leia? Mor var tilfeldigvis på besøk. Hun hadde neppe oversikt over leieprisene i Oslo, men mente det ikke lønner seg å være grådig.
 
Hun kunne ha sagt at jeg for all del burde ta høyere leie. Jeg vet at hun unnet oss alt godt også materielt. Men det var typisk for henne å tenke også på de fremmede som skulle leie, at de ikke skulle få for store kostnader.
 
Jeg hadde nok ønsket meg et annet råd den gangen. Men vi greide oss bra. Det er vel det som menes med det litt gammelmodige ordet velsignelse. Livet blir ikke bedre av å kare til seg mest mulig, men ofte mer slitsomt. Det gjelder på Wall Street og alle andre steder. Den som har mye, vil ha mer. Verden har nok for alles behov, men ikke for alles grådighet.
 
Mor fikk knapt med seg den nye interessen for rettferdige priser på mat, klær og andre ting, men hun ville ha gledet seg. Den som har gått i fjøset et liv, vet at mat ikke er gratis. Hun tålte aldri at noen kastet mat. Hennes temaer er blitt dagsaktuelle.
 
Jeg tar meg fortsatt i å tenke på ting jeg skulle ha snakket med mor om. Tema fra samfunnsdebatten og medmenneskelige ting. Jeg er heldig som hadde mine foreldre så lenge. Det er som det skal at de eldste dør først. Mor ble 93. Et århundre går fort, sa hun. Vi var så forberedt. Likevel er det sårbart. Mine søsken og jeg er plutselig eldst. Det var liksom i forgårs vi løp rundt på tunet i kortbukse.

 
Hustavle 3: Vi må plukke ut småsteinene.
 

 
Hvem skal nå trøste på sengekanten? Jeg hadde løpt opp på rommet mitt, gjemt meg under dyna og lå og gråt. Jeg husker ikke hva som hadde gått på tverke, men det var visst mye på en gang. Det var ikke alltid lett å være eldst i en jevnaldrende søskenflokk.
 
Kanskje var det noe helt annet denne gangen. Mor hadde forstått at noe var leit, kom etter og satte seg ved senga. Jeg greide ikke fortelle, hun hadde ikke hele oversikten og jeg tror hun kjente seg hjelpeløs. Det var da hun sa at vi måtte plukke ut småsteinene.
 
Et bilde jeg kunne forstå. Vi oversvømmes av gode råd. Tabloidforsider, selvhjelpsbøker og terapeuter bruker spalte på spalte for å fortelle hvordan vi skal få det bra sammen med partnere, barn, foreldre og kolleger. Det er en hel vitenskap. Men det kan også være enkelt. Noen ganger er det greit bare å kaste det som gnager i skoa. Rydde i arkivet og ta fram blanke ark.
 

 
Kari Gåsvatn er kommentator i Nationen