Inga-låmi 11. mars

Det er nå på lørdag at tusenvis av norske kvinner samles på Lillehammer for å gå Inga-låmi. Også fra Rindal er det blitt en fast gjeng, som stadig vokser. Veteranen blant dem, Sussie Juul Brekstad i Rørdalen, forteller mer:

INGA-LÅMI - LILLEHAMMER  LØRDAG 11.3. 2006 FOR 14. GANG
 
Lørdag 11.03.2006 går det 14. Inga-låmi på Lillehammer av stabelen på Birkerbeinerstadion.
 
Ca 3500 flotte damer i alle aldre fra 16 til over 70 år deltar. 30 km for de sprekeste og 15 km for de litt "mindre" spreke....
 
Rindalingan syns nok sikkert det er galskap å reise til Lillehammer for å få på ski, når det er et hav av muligheter i nærområdet. Undertegnede er i dag på veg til det 8. året etter bosettelse her, så det går an...
 
I dag reise 10 rindalinger fra Berkåk med toget for å være med på trivelig samling i Mjøsbyen. Det er godt å komme bort litt fra det vanlige kvardagslivet og unne seg noen dager på hotell, med god mat og møte andre likesinnede "damer" som har tatt seg ei frihelg.....
 
De som reiser er: Primus motor (i år) Inger J. Oppedal (deltar for 3. år),
Rønnaug Arnestad (deltar for 4. år), Sissel Sundset (utfløtta rindaling, deltar for 5. år), Liva Norli (2. år) , Solveig Skjøldsvold (2. år) Helga Furuhaug (2. år), Bodil I. Sinnes  (utfløtta rindaling/meldaling, 3. år) og så må vi jo rekruttere to debutanter, Gøril Jonli og Ingrid Sande. TOPP....
Undertegnede: Sussie Juul Brekstad (12. år).......:-)
 
 
Her kommer litt om historien bak Inga Låmi, det er virkelig HISTORIE:.......
 
HVEM VAR INGA?
 
Ja, hvem var hun denne kvinnen, som har gitt navn til Norges største massemønstring av kvinner i skisporet som er hedret med et maleri av Biri-kunstneren Einar Sigstad, og som for 800 år siden satte mer enn skispor etter seg i norsk historie?
 
AV ROLF KJÆRNSLI (i avisa som vi får før rennet, startlister etc.)
 
Sammen med et lite følge kom hun til Litl-Hamar, kaugpangen i nordenden av Mjøsa, en sen annenjuledagskveld i det Herrens år 1205. Hun hadde med seg et lite barn, en 18 måneder gammel gutt, som de alle hadde stor omsorg for.
I norsk histore en hun kalt Inga fra Varteig, og barnet var avlet av Kong Håkon Sverreson, som var gått bort før barnet ble født. For å få vite mer om denne kvinnen må vi gå til islendingen Sturla Tordarsons saga om Håkon Håkonsson.
 
Sagaskriverne var menn; deres oppmerksomhet var rettet mot menn, og bare glimtvis trer kvinner ut av den skyggen som sterke menn kastet.
 
Inga er nevnt fem - seks ganger, nærmest i forbifarten. Men vi aner en kvinneskjebne aktuell til alle tider. En ungjente, datter av en storbonde i Varteig nord for Sarpsborg, har fått lov å til å reise hjemmefra for å gå til hånden i vershuset hos sin onkel, der er hun godt likt av alle som gjester vertshuset, men hun har streng beskjed om ikke å slippe noen innpå seg. Den unge kogen, Håkon Sverresson, er på gjennomreise sørfra til Oslo, tar inn på vertshuset i Borg (Sarpsborg) og fatter interesse for den  vakre jenta. For Inga er han kongen, men også en staselig ung mann, som taler fortrolig med henne og vekker følelser hun til da ikke hadde kjent, "Inga var i herberget hos Håkon, og kongen lå i samme seg som henne," sier sagaen.
 
I mange år hadde det rast borgerkrig i Norge. Under Håkon Sverreson stilnet kampene av, men da han døde tidlig på nyåret 1204, blusset stridigheten mellom baglere og birkebeinere opp igjen. Baglerne sto sterkt i området rundt Oslofjorden, også i Ingas hjembydgd og i Eidsberg lenger nord i Østfold, der Inga fødte en sønn sommeren 1204. Birkebeinerne visste at livet til den vesle kongssønnen var i fare og bestemte seg for å bringe ham nordover til Nidaros, der den nyvalgte birkebeinerkongen Inge hadde tatt sete, og der gutten ville være trygg.
 
Trofaste hjelpere tok hånd om Inga og barnet og dro nordover Opplandene i desember 1205. De kom til Hamar julaften, men turde ikke gi seg til der. Hamarbispen Ivar var kjent som en slu tilhenger av baglerne. Slik hadde det seg at den lille flyktningeflokken kom til Litl-Hamar en mørk og kald annenjuledags kveld. De ble godt mottatt og fikk være der julen over. Utpå nyåret fant flokken det best å bryte opp og fortsette ferden. De mente det var risikabelt å ta den valige "tjodveien" nordover Gudbrandsdalen til Nidaros og bestemte seg for å dra over fjellet til Østerdalen.
 
Om ferden over fjellet sier sagaen lite. Den mest håndfaste opplysningen er om været. "På denne ferda sleit dei mykje av styggever og frost og snø". Da snøfokket sto på det verste, ble det bestemt at de to beste skiløperne, Torstein Skevla og Skjervald Skrukka, sammen med to kjentmenn skulle dra i forveien med gutten og bringe ham i sikkerhet. De fant ei utløe som ly for gutten og smeltet snø for å gi ham å drikke.
 
En av kjentmennene ble sendt tilbake for å finne resten av følget og kom senere med dem til løa. Sagaen sier ikke noe om Ingas rolle under ferden over fjellet. Var hun med på hele eller deler av den? Måtte hun gjøre vendereis i uværet, eller var hun med i det følget som ble loset frem til utløa? Det kan være dekning for å tro det siste. Under hele flukten fra Eidsberg nordover Opplandene hadde hun ikke villet skilles fra gutten sin.
Om det er slik at Inga fullførte turen over fjellet, i styggvær og med primitivt utstyr, er det en spore for våre dagers deltagere i Inga-Låmi!
Sikkert er det iallfall at mor og sønn kom sammen til Nidaros og ble vel mottatt avg kong Inge og birkebeinerne der.
 
Da kong Inge døde i 1217, ble det igjen strid om hvem som skulle bli konge. Inga tilbød seg å børe glødende jern for å vise at Håkon var kongssønn. Jernbyrd var den tids "løgndetekro".
Glødende jernbriter skulle bæres i hendene, hendene skulle så bandasjeres, og hvis de etter tre gader ikke viste noen tegn til brannsår, ja da talt vitnet samt. "Da handa ble løyst på konsmosra, gjorde gud store undre ved sin miskunn ved at hun var heltt renset," sier sagaen.
Inga skal være den siste som bar jernbyrd i Norge. Håkon ble hyldet som konge 13 år gammel.
 
Inga ble nå aktet og æret. Men en ny prøvelse ventet henne. En tid etter at hun kom til Nidaros som flyktning, hadde hun giftet seg med birkebeinerhøvdingen Vegard Veradal. Tre år etter jernbyrden ble Vegard, som da var sysselmann i Hålogaland, lokket i en felle og drept.
 
En kilde vil vite Inga fikk en sønn med Vegard, Han er omtalt som Olav Ingasson.
 
Inga fra Varteig ble aldri dronning, men hun fikk se sin sønn Håkon som
en av Norges største konger. Under Håkon Håkonsson ble det fred i landet, og Norge opplevde sin storhetstid i middelaldaderen.
 
Selv om sagafortelleren ikke bruker mange ord på henne, står hun frem som en særegen, men ensom skikkelse- vakker, høyreist og modig.
Det siste sagaen sier om henne, er at hun døde i 1234. Hun var da rundt 50 år gammel.
 
 
Ja, sånn var det det starta.......
 
I august er det påmelding til neste års Inga-låmi som er lørdag 12.03. 2007, og da er det bare å melde seg på å blil med.........