Johaug-dommen krenker norsk rettsfølelse

Therese Johaug ble dømt av et internt tribunal - på grunnlag av interne regler, i en frittstående, privat organisasjon, noe som gav henne en svært omfangsrik straff: tap av troverdighet, status  og rykte, avbrudd i en viktig karriere og tap av store pengesummer.

Spørsmålet som har plaget alle oss som klarer å tenke selvstendig uten påvirkning av media – er:
Hvordan kan en person idømmes en så streng straff med så vidtrekkende konsekvenser av et tribunal som ikke hører inn under offentlig rettsvesen?
Og dessuten:
Hvordan kan hun bli dømt for dette, når vi alle vet at det er idrettslegen som er den skyldige i saken, selv om den private organisasjonen kan ha en fornuftsstridig regel som sier noe annet?

Johaug-saken bør være en så stor utfordring for vår lovgivende og dømmende makt her i landet, at justisministeren bør be domstolsystemet ta saken opp til behandling i offentlig rett. 

Hvis det ikke blir gjort, vil rettsfølelsen i det norske folk bli skiplet for ettertiden, og det er særdeles alvorlig. Dessuten vil idrettsleger heretter kunne gjøre hva de vil - og gå fri. Det kan bli skjebnesvangert, fordi vi vet at når en veddeløpshest blir sabotert, så er det enten treneren eller dyrlegen som har vært på ferde. Denne gangen var det idrettslegen som saboterte Johaug.

Norsk offentlig domstol bør ta saken opp til gjennomgang og domfellelse av legen, og det må bli klargjort om sabotasjen av Johaug var villet, eller om det var sloms.

Therese Johaug besøkte, sammen med sin manager – Surnadal sparebanks «Næringslivsdagen» igår, tirsdag 27.februar. Mot slutten av sitt innlegg «Å stå i stormen» kom Johaug inn på legen som gav henne den skjebnesvangre leppesalven. Hun omtalte ham fremdeles ved hans fornavn Fredrik, hun la fremdeles for dagen et vennskapelig og koselig, ja – nesten kjælent forhold til ham - og forklarte at han hadde vært en stor støtte under rettergangen.

Jeg var i grunnen kommet for å høre om hun kom til å nevne legen, og hva hun ville si, og hvordan hun ville ordlegge seg om ham. Da hun passerte meg på vei ut, stoppet jeg henne og sa: «Det er legen som er skyldig. Det er legen som har skyld i dette.» Hun skiftet ikke ansiktsuttrykk, men smilte som før.

Siden igår har jeg grunnet på hvorfor hun bærer dommen uten å anklage legen.

Det er to forklaringer:
Enten har vi med «Stockholm-syndromet» å gjøre – der offeret tar parti for sabotøren/gisseltakeren, eller så har Johaug og hennes team landet på en strategi der de glir mest mulig ubemerket videre og inn i løypa igjen, bokstavelig talt. «Play it cool» - for å si det på engelsk, holde en lav profil for å unngå det som kan bli en stor, krevende og vidtrekkende sak som vil ta tid, krefter og penger. «Easy way out» - sier man også på engelsk – letteste vei ut av uføret.

Det er derfor den norske justisministeren bør anmode norsk offentlig rettsinstans om å ta Johaug-saken opp til gjennomgang og behandling, for å unngå at idrettsleger heretter kan ha fritt leide til å gjøre hva de vil, og komme fra det skottfri, og det er skjebnesvangert for – ikke bare det norske folks rettsfølelse, men for norsk rettspleie i fremtiden.

Glærum, 28.febr. – 2018.

Dordi Skuggevik