Jon Arne Mogstad: – Det er mange som sliter for tiden

Ingressfoto: Jon Arne Mogstad ser negative konsekvenser av koronasituasjonen.

Dette er saken om Jon Arne Mogstad.

Trykk her for å lese saken om Brit Dyrnes.

Trykk her for å lese saken om Inga Dalsegg.

– Jeg er tross alt heldig stilt, men det er mange som sliter for tiden, sier Jon Arne Mogstad. Han er pensjonist og er sikret inntekt uansett, men har også merket koronakrisen i form av avlysninger og utsetting av utstillinger og kurs.

Jon Arne Mogstad har hatt en lang og variert karriere som kunstner. Han er utdannet ved Kunst- og Håndtversskolen i Oslo og ved Kunstakademiet i Trondheim og Oslo. Han bodde 15 år i Oslo, ett år i New York, samt tre år i  i Surnadal før han fikk jobb på NTNU, der har har virket som professor i 25 år.

– Mye av livet mitt er basert på tilfeldigheter, sier han. Etter gymnaset begynte jeg å studere økonomi, det viste seg å være totalt skivebom. Interessen lå andre steder, og han startet på Kunst- og Håndverksskolen i Oslo, på typograflinja. Han jobber ikke spesifikt med skrift i dag, men det hender at han har ord og setninger med i bildene sine.

– Jeg er egentlig ikke så interessert i skrift, men jeg tar meg i å sitte å lage skisser av bokstaver når jeg er på møter, smiler han.

Etter hvert var han tilbake i Surnadal, underviste på Nofo og malte på fritida. På den tiden hadde han atelier på Sjøheimskolen på Bele i Bæverfjord, men etter at eieren solgte huset, flyttet han atelieret til Åsbøsmia på Surnadalsøra. Tilbake i Trondheim ventet det jobb på NTNU. I dag er tittelen professor emeritus, det vil si pensjonert professor, men Mogstad er ikke så opptatt av titler, og kaller seg pensjonist.

Brannstasjon ble til anerkjent kunsthus

– Jeg er blitt ganske god på å kitte vinduer, smiler Mogstad.

Han og makker Martinus Grimsmo har pusset opp den gamle brannstasjonen på Surnadalsøra. Det er gjort grundig, selv armeringsjernet er byttet ut. Oppussingen har kostet rundt 3 millioner kroner og de har fått støtte fra Kulturminnefondet, Kulturrådet, kommunen og private aktører. Her nevner han blant annet Amfi, Surnadal Sparebank og Gjensidige.

– Brannstasjonen er et signalbygg i bygda, og vi fikk ikke gjøre hva som helst, vi hadde retningslinjer å holde oss til angående bevaring av fasaden. Vi brukte de eksisterende vinduene, som i utgangspunktet var i veldig dårlig stand. Vinduene er store, med mange ruter, så det var litt av en jobb, ikke minst med kitting. Det gikk med en sommer til denne jobben.

Neste post på programmet nå er å bygge handicap-toalett. De har fått 120 000 i støtte fra Kulturminnefondet, men byggingen ble utsatt på grunn av koronaen.

Mogstad forteller at huset får oppmerksomhet både innen og utenfor landegrensene. Når han er i Oslo, og snakker med folk i kunstmiljøet, er det mange som har hørt snakk om huset, som er ganske spesielt i sitt slag. Også i utlandet er det interesse for prosjektet.  Og en del har att kontakt, blant annet fra Portugal og Praha.

Opplevd motgangstider

Mogstad er, som nevnt, ikke så sterkt rammet av krisen denne gangen, men han er klar over at det er mange kunstnere som har det veldig tøft om dagen.

– I Norge er det forholdsvis få som lever kun av kunsten alene, mange har jobber ved siden av, men nå kan det jo hende at de blir permittert fra de jobbene også, sier han.

Selv har han opplevd motgangstider flere ganger, der uforutsette faktorer har gjort det vanskelig å leve av kunsten.

– Å kjøpe kunst er noe en gjør når en har overskudd sier han, og det er noe av det første som ryker når det blir dårligere tider.

Han forteller om konsekvensene av nedgangstiden mot slutten av 80-tallet.

– I 1988 hadde jeg blant annet en separatutstilling på Galleri K i Oslo. Utstillingen var for så vidt en suksess, men salget gikk dårlig.

Også i 1991 fikk han merke konsekvensene av storpolitikken. Da Berlinmuren falt, kresjet økonomien, blant annet i Finland. Mogstad hadde pakket verker og sto klar for utstilling i Helsinki da han fikk beskjed om å ikke komme. Galleriet var gått konkurs. Det var to anerkjente gallerier i Helsinki som gikk konkurs den gangen, forteller han.

Før Berlinmuren falt hadde Mogstad en fin oppadgående kurve som kunstner, men situasjonen den gangen satte en brems for utviklingen.

Da krakket kom i 2007, han jobbet en del med offentlige utsmykninger. I 2000 vant han en konkurranse om utsmykning av Telenor arena på Fornebu. Etter dette kom det flere utsmykningsoppdrag i året. Men igjen ble salg av kunst og antall bestillinger minimalisert. Han husker at det tok tre år før alt normaliserte seg i kunstmiljøet den gangen.

Stille i kunsthuset

Både oppdraget som utstiller under Vårsøghelga og Jazzfestivalen i Molde er blitt utsatt til neste år. En workshop i samarbeid med NTNU er utsatt fra februar til mai. Han skulle ha malerkurs i Surnadal i vår, dette ble også utsatt, men han vil prøve å få det til i sommer eller høst.

– Når tidspunktet er klart, vil jeg annonsere, for eksempel på Trollheimsporten, sier han, så det er bare å følge med. Kurset er for maleinteresserte på alle nivå. Det er ikke krav om noen erfaring fra før.

– Jeg har undervist mange amatører, så det er jeg ganske flink til, smiler Mogstad.

Han merker at det er stille i kunsthuset om dagen. Mogstad tar mot studenter fra både inn- og utland som bor på Øra og jobber i atelieret i perioder. Han liker seg best når det er litt liv i huset.

– Jeg går her for meg sjøl. Han innrømmer at han mistet litt motivasjonen da han fikk beskjed om at alle arrangement han skulle delta på var avlyst. I likhet med mange av oss, jobber best når han har deadline.

– Men etter hvert fikk jeg mer energi, og har brukt tida til å rydde i atelieret og til å male.

– Dette er en jobb som alle andre, sier han. Det er ikke alltid jeg har så lyst til å male, men jeg må gå på jobb og sette i gang likevel. Som regel jobber jeg meg inn i det etter hvert. Om en skal gå og vente på inspirasjon, er jeg redd man får vente lenge av og til.

Derfor mener han er viktig å ha et fysisk skille mellom jobb og hjemme. Han vil ikke atelier og privatbolig i samme hus. Etter at han kom til Surnadal, har han pusset opp barndomshjemmet på Grimsmoen.

Mogstad mener dagens situasjon kan føre til at flere blir mer skeptisk til å satse fullt på kunsten, selv om det utdannes flere kunsten enn noen gang. Men det er mange andre ting en kan bruke en kunstutdannelse på og, som for eksempel kurator eller leder av et kunstsenter, sier han.

– Norge har en av de beste stipendordningene i verden, mener Mogstad. Dette er blant annet finansiert gjennom at 5 prosent av salgssummen ved alt salg av kunst går til et stipendfond. Han tror også at Norge er ett av de landene som vil ha best kompensasjonsordninger.

– Men det er klart at det er vanskelig å beregne hvor mye en skal kompenseres for. Billedkunstnere er også de kunstnerne som i utgangspunktet tjener dårligst. Det er umulig å beregne hvor mange bilder en vil selge under en utstilling. Jeg klarer ikke å se noen positive konsekvenser av koronasituasjonen, sier Mogstad.

Det er stille i kunsthuset på Øra for tiden.