Jonsvaka i Åsskard igjen

Mens det hele går sin gang, gjenopplever jeg to hendelser i mitt liv – igjen og igjen. Jeg lurer på hvorfor opplevelsene ikke lar meg være i fred med det som foregår her – inntil jeg ser den store sammenhengen.

Den ene opplevelsen fant sted i en heis i Bangkok, den andre i en bargate i Las Palmas, sent om kvelden. Det som disse to opplevelsene har felles, er at de var møter med mennesker som hadde sluppet taket i mennesket i seg, og latt seg synke ned mot dyrenivået hvor vi alle kan ende, om vi ikke holder fast i mennesket i oss.

Mannen min og jeg stod i heisen på hotellet i Bangkok. Sammen med oss stod et ulike par. Hun var blitt plukket opp på gaten – eller mer sannsynlig: Østens noe værslitte datter hadde plukket opp ham, denne store og fortapte Vestens sønn som helt tydelig hadde latt alt håp fare, i den grad at holdet i kroppen hadde gitt opp enhver motstand mot tyngdekraften. Spensten i kroppen var helt borte. Han var langt hjemmefra, og hadde gitt opp enhver plan om en gang å komme hjem, i all betydning av uttrykket. – Jeg vet ikke hvordan jeg oppdaget at han var finsk, men jeg begynte stille å synge den finske barnesangen – Tuku, tuku lampai tani, killi, killi, killi äni…..(Hemmåt, hemmåt, lammen  mina) som lektor Halldis Hoel på Follo hadde forlangt at vi skulle lære utenat, og som jeg har lært mine elever når vi har hatt om Finland i geografien. – Den unge mannen som hadde latt alt håp fare for lange tider siden, åpnet øynene, så plutselig på meg med et klart og edruelig blikk og ble plutselig seg selv, slik han var tenkt å være, men med en slik sorg over sin situasjon at jeg har aldri glemt det. Han så plutselig bjørken og stjernen der hjemme, og fornemmet sin bestemmelse – som ikke var slik som situasjonen i denne heisen i Bangkok. Han ble plutselig menneske, fordi noen sang denne sangen til ham. Så stoppet heisen – og vi gikk ut.

Andre gangen jeg opplevde at et menneske reiste seg opp av dyrestadiet det hadde latt seg synke ned på, var i denne bargaten i Las Palmas. Jeg kom fra Konserthuset og tenkte å ta en snarvei for å komme fortere hjem, og befant meg plutselig foran Texas Bar, som jeg hadde hørt om. Det var der alle gamle skandinaver hadde hatt en fresig tid i 60-årene og utover. Sammen med noen fortapte typer fra denne tiden, satt en oppegående dame fra Nord-Norge som praktiserte sin sykepleieutdannelse og sosiologiske erfaringer med klientellet rundt bordet. Jeg slo meg ned. Rett overfor meg satt en eldre dansk mann som etter hvert var blitt svært voluminøs, og som helt hadde gitt opp å holde disiplin på sitt jordiske legeme. Han var arg og lett antennelig, innelukket bak senkede øyelokk. En tigger gjorde det fatale feilgrep å stikke tiggerskålen opp i ansiktet på ham, noe som viste at det store, tunge mennesket kunne reagere med en utrolig fart og kraft. Jeg trodde tiggeren skulle bli drept på stedet. Det var et usedvanlig uhyggelig opptrinn. Da han satte seg igjen, begynte jeg å snakke frenetisk om Danmarks og Norges felles fortid, om Kingo, om Brorson, om Sille Balkenborg, prestedatteren fra Sunndalen, omtrent der jeg bor i Norge, som ble gift med Kingo, og som hadde fortalt ham om soloppgangene over fjellene i Sunndalen – så selv om hun døde etter et kort ekteskap, sannsynligvis i barselseng, så hadde det gjort slik inntrykk på Kingo at han skrev den fantastiske – Nu rinner Solen opp av Østerlide, og gyller Fjellets Topp og Bjergets Side… og så sang jeg den. Da ble dyret menneske igjen. De tunge øyelokkene løftet seg, øynene ble fokusert og festet seg på meg, hele mannen samlet seg og løftet seg og ble et menneske igjen. Jeg kan aldri glemme det.

Så sitter jeg på Jonsvaka i Åsskard og tenker på alle de skolebarna som har fortalt meg de siste årene – at de aldri synger i klassen. Hvordan skal de da senere i livet kunne bevare mennesket i seg?

Glærum, St.Hans – 2018.

Dordi Skuggevik