Ola T og barnebarna

Jul og juletradisjoner

Både forberedelser og feiring blir annerledes i år. Lillian er borte etter at vi har feiret 46 juler sammen. Det er trist og rart, men samtidig er jeg heldig som har nær familie i 4 generasjoner rundt meg. Synnøve på 17 hjalp meg med julepynt og duker på sotsøndag og Ildri på fire pyntet tre. 2. juledag samles «hele gjengen» hjemme hos meg. Julekvelden koker mor på 87 lutefisken, som ho har gjort her i huset siden 1950. Far feirer sin 94- julekveld, som han har gjort hvert år i huset hvor han ble fødd den 24.desember 1923. Her tar vi sannelig vare på tradisjonene!

Dette skal ikke dreie seg om meg og min familie, men om mine (våre) juletradisjoner. Jeg er såpass gammel at jeg husker at juleforberedelsene startet med hjemmeslakting av julegrisen. Et ordtak heter «mye skrik og lite ull». Jeg husker griseslaktinga som mye skrik og mye mat. Absolutt hele dyret ble brukt og det var mange arbeidstimer før «grisen» var klar for servering. Lemsa til lutefisken stekte bestemor på ovnen i eldhuset. Det måtte også skje tett innpå jula, det fantes ingen fryser. De sju sortene med hardbrød kunne derimot bakes litt tidligere. Meieriet var stengt den 24. og 25. desember. Derfor måtte melka separeres disse dagene. For meg som liten gutt er denne seremonien i eldhuset et sentralt minne om juletida. Jeg vet ikke når det ble slutt på dette, men kanskje siste halvdel av 50-tallet. Dyrene skulle ha ekstra godt høy på julekvelden, men jeg husker ingen spesielle historier om noen låve- eller fjøsnisse. Bestemor passet godt på klokka slik at vi alle sto ute på trappa og hørte kirkeklokkene ringe jula inn kl 1700. Denne tradisjonen har jeg prøvd å følge opp og kjenner det gir en ekstra følelse av høytid. Rekkefølgen deretter har vært den samme i alle de ca 60-årene jeg kan huske. Julemiddag med sviskesuppe og lutefisk etter fjøstid og åpning av gaver etterpå. Etter at fjernsynet kom i hus midt på 60-tallet, hadde Erik Bye en sentral rolle i feiringen noen år. Var programtittelen «vi går om bord», mon tro?

Nissen, fortrinnsvis Skåkleivnissen har hatt en tendens til å svinge innom oss bare i de periodene det har vært barn i huset. Jeg ble far i så ung alder at nissepausen sist på 60-tallet ble særdeles kort. Nå har det vært en lengre pause, men Lars Ole trodde på nissen og forventet besøk langt utover 90-tallet. Naboene i Neer fikk selvfølgelig også nissebesøk og da hendte det at han også stakk innom hos oss.

Kirkebesøk 1. juledag var en selvfølgelig del av tradisjonene i barndomsåra. Jeg mener å huske at det gikk buss via meieriet. Vel hjemme fra kirka var det familiemiddag. Hele slekta og gjerne naboene var på besøk i løpet av jula. Jeg skjønner ikke riktig hvordan mor rakk alt sammen. Tror også at ho deltok i fjøsarbeid i tillegg. Men litt tilbake til julenatta. Bestemor satte fram suppe i en tallerken før ho la seg julekvelden. Når vi sto opp 1.dags morgen hadde noen forsynt seg av suppa og søla utover bordet og golvet. Julgeita hadde vært på besøk, ble vi fortalt. Katta var også på langtur denne natta. Historia vi hørte var at ho gikk til Hakkelfjellet og betalte skatten sin. Jeg har aldri blitt fortalt hvor dette fjellet ligger.

Juletrefest i bedehuset 2.juledag og i Torshall 4. juledag. Jeg debuterte vel på scene med en strofe av juleevangeliet på en slik fest sist på 50-tallet. Spesielt i Torshall føltes både salen, og ikke minst juletreet uhorvelig stort. Sammenlignet med vårt lille grantre i vår lille stue opplevdes det som voldsomt. Men julesangene var de samme og vi hadde spesielt mye moro med «så går vi rundt om en enebærbusk.» Tøyet ble vasket, rullet og opphengt utrolig mange ganger i løpet av jula.

I 1959 måtte vi stå over juletrefesten i bedehuset. Oldemor Røa, Ildrid Romundstad fylte 90 år den 26. desember det året. Jeg husker godt at familien på fire kjørte, eller skuva spark oppi Bokta. Oldemor døde i 1973, 103 år gammel. Når jeg nevner Nestu Røen, kan jeg ikke unnlate å nevne et nyttårshopprenn på tidlig 60-tall. Gammelonkel P. J. var tidlig ute med fjernsyn og jeg glemmer aldri en skitur oppi Røen en 1.nyttårsdag. Jo da, vi hørte kommentatorene og så konturene av noen hoppere som satte utfor, men det er synd å si at mottakerforholdene var gode. Selv om det var oppholdsvær i Garmisch, så det ikke slik ut når bildene nådde oss.

Et annet minne som har festet seg, er forventningene til juleutstillingen på Sunna. Den ble satt opp på kveldstid og far kom ikke hjem før vi hadde sovnet. Spenningen var stor når vi neste morgen kom nedover. Den var nok sikkert ganske lik fra år til år med mange av de samme nissene, men det var bestandig noen nye leker og utviklingen gikk fort på denne tida også. Fra stort sett enkle leker av tre på 50-tallet til mye spennende «opptrekkbart» på 60-tallet.

Rindalsrennet er tradisjon og hjemme hos oss kan jeg trygt si at rennet preget juleforberedelsene. Far var rennleder og alle påmeldingene kom til oss. Ikke elektronisk, men i brev eller pr telefon. Påmeldingslistene lå klare ved telefonen og ble oppdatert flere ganger om dagen. Hele familien var godt kjent med navnene på de fleste aktive skiløpere i Trøndelag og i andre deler av landet på den tiden. Komitemøter og ofte leting etter snøforhold, preget siste uka for far. Lange dager i butikken og fjøsstell i tillegg. Døgnet hadde nok flere timer på den tida. Rennlederjobben gikk for øvrig i arv i noen år fra midt på 70-tallet. Rindalsrennet har så definitivt preget juleforberedelsen i vår familie. Mitt engasjement i dag begrenser seg til speakerjobb. I år var det ekstra trivelig med nye løyper, ny stadion og ny speakerbu. Jeg var også med som deltaker i Rindalsrennet fra 1962 og et lite 10-år framover. Ingen stor del av livet, selv om det føles slik når jeg tenker tilbake. Med renn i Meldal i romjula og Strindheimstafett i Trondheim på nyttårsaften, kan en trygt si at både juleforberedelse og julefeiring var ganske så preget av langrennsinteressene i familien. Terminlista har vært den samme helt fram til i dag og med engasjement som foreldre og som leder pågikk dette til utpå 90-tallet. Som bestefar har jeg vært på skirenn i romjula også de siste åra og synes fortsatt det er trivelig.

Etter konfirmasjonen i 1967 ble det nye, tradisjonelle arrangementer å delta på. Julefest i Torshall  2. og 4. dag jul og i Trollheim 3. dag. I tillegg fester i Granheim og på Storås. På toppen av det hele var det medlemsfest i idrettslaget i Torshall på nyttårsaften. Jeg prøvde å kombinere dette med langrenn i noen få år. En kombinertøvelse jeg slett ikke vil anbefale!

Et par setninger om juletradisjoner i grenda vår på 1920 -30 og 40 tallet. Mine foreldre forteller om juletre, god mat og familiebesøk som i dag. Gavene fikk de først 1. juledagsmorgen. De var puttet i strømper som hang ved ovnen. Det var nyttige ting som sokker og votter og kanskje litt smågodt. Nei, ikke kilovis med søtsaker kjøpt på tilbud på Rema, men små poser med rosiner og svisker og kanskje en appelsin. Det ble sagt at den som ikke fikk gave måtte sitte på hoggstabben. En trussel? Ei skam? Jeg vet ikke.

Jeg er ingen religiøs mann, men har fortsatt litt av barnetroa igjen i meg. Derfor håper jeg at tradisjonene blir ivaretatt, men gjerne forandres. Samtidig som vi lar våre nye landsmenn ivareta sine tradisjoner, skal vi ivareta våre. Det vil berike oss alle. Vi må lære oss å huske hvorfor vi feirer jul og at mange av våre tradisjoner er symboler basert på historier fra bibelen. Alternativet til en slik inngang blir en kjøpefest tilrettelagt og styrt av handelsnæringen etterfulgt av en uke ekstra vinterferie. Jeg ønsker ikke en slik utvikling, men ønsker samtidig å vise respekt for andre måter å tenke på.

 

Med dette ønsker jeg alle en fortsatt god jul og et godt nyttår!

 

Ola T Heggem

Familiebilde, Ola T..jpg
Fra Ildrid Romundstads 90-årsdag.

Barnebarn, Ola T..jpg
God hjelp til pynting av juletre!