Kveldsmat à la nattverd.

Skjærtorsdag. Av skirtorsdag, av skire =rense. 
Fotvask
Den store dåpsdagen

Ett av symbolene for skjærtorsdag i kirkekalenderen er et lam, det andre er nattverdsbrød og en kalt eller et drikkebeger

Matteus 26, 17-30.

På den første dagen i de usyrede brøds høytid kom disiplene til Jesus og spurte: «Hvor vil du vi skal gjøre i stand til påskemåltidet for deg?» Jesus svarte: «Gå inn i byen, til den mannen dere vet, og si til ham: ‘Mesteren sier: Min time er nær; hos deg vil jeg holde påskemåltid med disiplene mine.’» Disiplene gjorde som Jesus hadde pålagt dem, og de gjorde i stand påskemåltidet.
Da det ble kveld, tok Jesus plass ved bordet sammen med de tolv. Mens de spiste, sa han: «Sannelig, jeg sier dere: En av dere skal forråde meg.» Da ble de dypt bedrøvet, og den ene etter den andre sa til ham: «Det er vel ikke meg, Herre?» Men han svarte: «Den som har dyppet hånden i fatet sammen med meg, han skal forråde meg. Menneskesønnen går bort, som det står skrevet om ham. Men ve det mennesket som forråder Menneskesønnen! Det hadde vært bedre for det mennesket om det aldri var født.» Judas, han som forrådte ham, spurte da: «Det er vel ikke meg, rabbi?» «Du har sagt det», svarte Jesus. Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket og brøt det, ga disiplene og sa: «Ta imot og spis! Dette er min kropp.»Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: «Drikk alle av det! For dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt. Jeg sier dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne frukten av vintreet før den dagen jeg drikker den ny sammen med dere i min Fars rike.» Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget.

Vdr. kalken:

Disiplene hadde feiret dette foreskrevne påskemåltid på samme måte hvert år helg far de var små: tre spesielle retter med hver sin betydning, og fire begre med vin. Det fjerde og siste begeret ble aldri drukket, men skulle etter tradisjonen stå urørt når måltidet var over. Det var Elias-begeret som profeten skulle drikke når han kom tilbake, eller som Messias, frelserkongen, skulle tømme når han kom. Da Jesus tok akkurat dette vinbegeret gog innstiftet nattverden, fant han ikke bare opp en ny tradisjon, men brukte den gamle og ga den en ny betydning. Uten å si det med ord, sa han: Det er meg dere har ventet på i alle disse årene når dere har latt et beger vin stå igjen på bordet.

Med En åben dør
av Johannes H. Christensen:

Den 11.november 1855 døydde Søren Kierkegaard etter å ha vore sjuk lenge. Nattverd nekta han å ta imot, på sitt mest bestemte.

Den 24. februar 1888 døydde Søren Kierkegaard sin eldre bror Peder Christian Kierkegaard. Om me aldri har høyrt om mannen, er det ikkje hans feil. Peder var både betydningsfull og respektert i samtida. Men også han var svært bestemt på at han ikkje ville ha nattverd.

Men begrunnelsen for å avvise alt snakk om nattverd var så ulike at ein vel kan seia dei er diamentralsk ulike.

Søren Kierkegaard nekta å bli betjent av nokon prest i folkekyrkja. Han skuldar prestestanden under eitt for skamlaust hykleri og for at dei tek alt som heiter for alvor vekk ifrå kyrkja.

Og dermed blir konklusjonen at ingen prest er verdig til å dele ut nattverden.

Broren Christian, derimot, avviser nattverden fordi han sjølv er uverdig. Det var noko med skriftstaden til Paulus i 1.Kor.11:

Den som et brødet og drikk Herrens beger på urett vis, syndar mot Herrens kropp og blod. Kvar og ein må prøva seg sjølv, og så skal han eta av brødet og drikka av begeret. For den som et og drikk utan tanke for Herrens kropp, han et og drikk seg sjølv til doms.

Og Christian, stakkar, var overbevist om at han ville eta og drikke seg sjølv til dom dersom han tok imot nattverden. Han hadde vore stor, - han var minister for kultur, undervisning og kyrkje og han hadde vore biskop i Ålborg – men søkte avskjed av den enkle grunn at han var uverdig.

Christian var nok djupt depressiv, og drog seg sjølv ned i sjølvransaking og sjølvbebreiding.

I dagboka skal følelseslivet bli beskreve som Håpløshetens gravmørke og fortvilelsens dødskulde.

Gravsteinen hans har fått orda frå 1.Joh. brev: Om så hjarta måtte fordømme oss, er Gud større enn hjarta vårt så han kjenner alt.

Kva det vil seie at hjarta fordømmer oss? Dei psykologiske orda for den slags er mange no til dags:

Dårleg sjølvfølelse, depresjon, svekka identitet, mistru til eigne evner og mogelegheiter, sjølvforrakt, skamfølelse, samvittigheitsnag eller mindreverd.

Mens Søren Kierkegaard nekta å ta imot nattverd frå uverdige prestar, vart det så Christian i seg sjølv var for uverdig til å få den.

Om ein sjå ikkje tenkjer over mogelegheita i at nattverdens under er at den er ei guddommeleg gåve til den uverdige –både den uverdige som gir nattverden vidare og til den uverdige som tek imot

Guds vesen og storheit består i å tilgje og forbarme seg. Men dette er ein hemmelegheit me ikkje forstår utan at me samtidig trur.

På den andre sida er truas tegn sakramentet, nattverden, som i seg sjølv er teikn på Guds tilgivelse og barmhjertigheit.

Guds storheit er at hans nåde og barmhjertigheit, hans kjærleik og tilgjeving er større enn det menneskehjartet som fordømmer seg sjølv.

Gud er større enn vårt hjarte og kjenner alt. Det er Guds storheit. Og Guds storheit ligg i Guds barmhjertigheit og i Guds tilgivelse.

Altså kan me seia at Guds storheit er i kjærleiken, i barmhjertigheita og i tilgivelsen. Desse tr blir konkret og virksomt forena i nattverden, i brød og vin – sidan Gud gjev seg sjølv og tømmer ut seg sjølv utan forbehold nettopp i nattverden.

Du som har deg selv meg givet,
la i deg meg elske livet,
så for deg kun hjertet banker
så kun du i mine tanker
er den dype sammenheng. 

S.13, 173.4

Når me no skal dele og gje kvarandre brød, er me kun reiskap på same måte som bestikket er reiskap i måltidet. Når me skal gje kvarandre vin, er me eit reiskap på same måten som kalken er eit reiskap.

Reiskap kan vera dårleg, udugeleg eller endå til ubrukeleg. La så vera. Men me snakkar då ikkje om at reiskapet er uverdig av den grunn??!

Korkje du eller eg er verdige når me kjem til alterbordet. Når me kjem, er me uverdige.

Men i og med at me får brød og vin sett fram for oss og servert for oss, blir me erklært for å vera verdige – verdige gjester ved Guds bord.

Nattverdsmåltidet er tillaga hos oss. Her gjer me som dei gjordet det for bortimot 2000 år sidan: Me er syndarar som fylgjer innbydelsen me har fått. Det gjer me i forvissing om at Guds storheit finst i brød og vin. Så får brød og vin på sin måte vera teikn på Guds storheit – der Gud er den som syner barmhjertigheit og Gud er den som tilgjev.

Så får det våge seg om hjarta vårt fordømmer oss, så lenge Gud er større enn hjarta vårt og kjenner alt.