Litt om fjellets gleder

Wenche Rennan har sendt oss en historie fra fjellet, og noen flotte bilder.

 

 

 

Det er vakkert i fjellet for tida, flott natur og god luft. Men, det er livsfarlig å gå i skogen, visste du det? Jakta, sier du? Nei, ikke det akkurat. Litt det også sjølsagt, men det er noe verre enn som så!

 

For- når du (les: jeg) er ute og sprader i fjellet, blant mose og moltelyng, nyter duften av myra og de flotte høstfargene og tror alt er bare herlig, det er da det skjer! En øredøvende lyd som trenger seg inn i øregangene og forplanter seg til hjernebarken og verre ting, og tar et hardt tak i nervetrådene. En kraftig knekk av en sprø, gammel kvist bak den flott furua du(..jeg..) nettopp stod ved. Du kjenner at alle håra på kroppen (ganske mange nedover legga faktisk..) reiser seg vekk fra den klamme og altfor kvite huden (ingen sydentur i år heller).

 

Du ? Ok da, jeg snur meg saaakte og gruer meg så ulidelig mye for hva slags syn som venter meg. Jeg (!) ser ingen vakre farger lenger, ei heller god dufter fra våte myrer. All min oppmerksomhet er rettet mot der lyden, den livsfarlige lyden, kom fra. Og jeg vet så uendelig godt, selvfølgelig, hva dette er. Eller rettere sagt, jeg vet at det overhode ikke kan være noe anna enn en bjønnj! Alle lyder, alle tegn i marka, alle brune skygger og velta fururøtter, absolutt alt det uvanlige i skogen er og forblir bjønnj.

En stor og lodden rugg, 876 kg- minst, har igjen funnet sitt bytte. Han har funnet meg med sin supersoniske hørsel og velutviklede luktesans. Han er sulten og da den fikk snusen i meg siklet den nok så det rant ut av den svære kjeften med de voldsomme tenna. (Min kjære og meget fornuftige mann sier jeg er altfor innbilsk?) Jeg retter et stivt, grønt blikk mot min lodne skjebne(ikke min kjære mann). Luften står stille, fuglesangen har opphørt, kun en bevegelse av bladene på en liten gulnende fjellbjørk bak furua.

 

Så- så skal jeg altså møte mitt Everest, min bane, her ender mitt liv som husfrue på Havebyen på Bjørnli, jeg skal bli til luksusmiddag for en menneske-etende bjønnj, sikkert utvandret fra de dype svenske skoger. Farvel du vakre fjell i syningom, himmelhvelven blå, jordbær med sukker på og min elskede mann og stesønn. Farvel til cola og potetgull på lørdagskvelden, United-kamper og fete Mercedeser. Reis en bauta for meg ved stedet hvor mitt vakre legeme (å, såpass å no..!) ble besudlet og fråtset i av en svensk-bjønnj !

 

Mens tankene mine går på høygir og er helt ute av kontroll, igjen.., dukker et bitte-bitte lite hode med aldeles nydelige sorte øyne, opp fra bjørkerota og titter uskyldig og nysgjerrig på meg. For et syn jeg må være. Livet mitt som gikk i revy, stoppet opp ett eller anna sted mellom andre og tredje colaflaske i august -87, og jeg retter oppmerksomheten mot min lille, søte skjebne. Bjønnj har krympa gitt.. Det går nok noen snodige sekunder før jeg oppfatter den heller lite truende situasjonen. Skuldrene får fri, de senker seg og kun hodepinen henger igjen. Bena(de kvite altså..) skjelver som osp-løv i fønvind, tenna klaprer og svetten siler langs nasgrevet.

 

Så har det skjedd igjen. Sjuende gangen denne helga. Den morderiske krabaten med pels viser seg igjen å være noe helt anna. Tidligere i dag var det ei stakkars, sulten mus. I går kveld skygger fra et tre i måneskinnet. Men det såg virkelig ut som en slagbjønnj altså. Svære tenner og greier! Og kvelden før hørte jeg den helt sikkert da jeg var en rask(!) tur ut i nødvendig ærend. Den krafsa på veggen med sine lange, grådige klør. Helt sikkert. Men enda godt det var bare Emil Ekorn i dag da, på tur til fuglebrettet vårt etter solsikkefrø.

 

Da kan jeg gjenoppta den trivelige spradeturen rundt hytta, 14,3 meter fra ytterdøra var jeg denne gang. Oj- modig blitt dama! Men du verden så masse flotte farger det er på lynget rett utafor hytteveggen!!

Og kjedelig er i hvert fall ikke livet. Jeg er så glad hver kveld jeg legger meg at jeg ennå lever. Det gikk bra i dag å, tross dystre tanker og pessimistiske holdninger til ville dyr på morgenkvisten. Livet mitt er en gedigen opptur hver dag, Herlig! Fjell-livet er helt topp altså- riktig så spennende!

 

Fjellhilsen fra Wenche Rennan - skvetten, men fornøyd !

 

 

 

Kan det være bjønnj - igjen ?

 

 

Veldig ofte er det bare Emil Ekorn som vil ha solsikkefrø.

 

Hvem bor under denne rota tro..