Man er ikke bare student ved HiNT…

Hjelpefond
Når vi ved semesterstart betaler semesteravgift, er det få som vet at vi samtidig gir penger til et fond som HiNT har. Når vi betaler semesteravgiften, er det skarve 10 kroner per student som går inn i fondet som ble startet. Det betyr at i løpet av et skoleår betaler vi inn 20 kr til fondet, noe som ikke utgjør så veldig mye i en students lommebok. Det humanitære fondet har så langt et barnehjem i Molodechno utenfor hovedstaden Minsk og er i gang med prosessen for å inkludere et barnehjem i Bengoml. Disse trenger økonomisk hjelp for å overleve, da den statlige støtten bare så vidt dekker driftkostnadene.

Barnehjem
Barnehjemmet i Molodechno er for barn med foreldre som har alkoholproblemer og som er der kun en liten periode. Det arbeides hele tiden med å få foreldrene tilbake på føttene og for at ungene skal få flytte hjem igjen. Det er dessverre ikke alltid dette går, men da sørger barnehjemmet for at barna havner hos folk som tar seg av dem.

I Bengoml er barnehjemmet for psykisk/fysisk utviklingshemmede. Det er nemlig slik i Hviterussland at om barnet ditt ikke er som alle andre, så settes det bort. Dette barnehjemmet har barn som vi i Norge enkelt kunne tatt oss av hjemme uten noe særlig spesialutstyr. Dette er da det nye prosjektet vårt som vi gleder oss til å komme i gang med.

Jeg var selv så heldig å få være med til Minsk i oktober, for å se til hvordan oppussingen går og for å overrekke mer penger til barnehjemmet i Molodechno. Det er nemlig så strengt i Hviterussland, at vi ikke bare kan overføre pengene slik som vi ville gjort det her i Norge. Samtidig så er HiNT opptatt av at også studentene skal få komme over og se hvordan situasjonen er i øst-europa og hvor mye vårt bidrag hjelper.

Her ser vi utenfor barnehjemmet.

Med musikk i ørene, hjerte i halsen og penger til barnehjemmet i lommeboka, var det en spent jente som skulle få være med til Minsk. Vi hadde på forhånd fått hørt om hvordan situasjonen er i Hviterussland, og at vi måtte oppføre oss pent hele oppholdet. Man kan ikke nekte for at skuffelsen var der da vi landet på flyplassen i Minsk uten å bli tatt imot av vakter med maskingevær. Skuffelsen gikk over i lettelse da vi i over en time sto og ventet på at visumene våre skulle bli godkjent og bagasjen endelig kunne hentes. Vi hadde vår egen privatsjåfør som hentet oss på flyplassen, og som senere på turen kjørte oss både på ballett og Stalin-museet. Man kan ikke besøke gamle Sovjet uten å se russisk ballett!

Dagene brukte vi på og utforske byen, prøve hviterussisk mat, smile over hvor rike vi plutselig var og se på alle statuene som var plassert rundt omkring. Valutaen i Hviterussland er noe for seg selv, jeg kan faktisk si at jeg har tatt ut 1 million i minibanken. Bør kanskje slenge på at det var i rubel og at det blir ca 800 norske kroner, men det blir jo bare detaljer. Maten var ikke så forskjellig fra norsk mat som man skulle tro, men potetpannekake med fyll og skolebrød med grøtaktig innhold i stedet for vaniljekrem er nok ikke noe jeg vil lage her hjemme.

Besøket av barnehjemmet i Molodechno var veldig spesielt. Barnehjemmet kan huse opptil 35 barn etter at vi begynte oppussingen, men pga deres livssituasjon ble de skjermet fra oss. Lederen derimot tok imot oss med åpne armer, viste oss rundt i huset og gav oss hvitrussisk sjokolade. Kjøkkenet som før var på 2 kvadratmeter var nå blitt et stort og fint kjøkken der kokken kunne utfolde seg. Lekerommet hadde fått nye, fine leker slik at barna fikk være barn. Siden HiNT var der første gang, hadde det skjedd store forandringer. Nye soverom, isolasjon, vinduer, dører, toaletter, kjøkken, møbler og leker er det vi studentene har bidratt med, og forandringene var enorme. Før fondet kom inn, så var huset nesten falleferdig, mens det nå er et flott hus for barna. Lederen fortalte oss hvor utrolig glad hun var for støtten vår og de pengene vi hadde med. Vi hadde med oss ca 40 millioner rubel, noe som skulle brukes til å kjøpe nye senger til barna. Dette barnehjemmet skal vi støtte videre, slik at de klarer å holde på den standarden det nå har.

Vi har det godt i Norge
Det var godt å komme hjem til Norge igjen etter nesten en uke i Minsk. Vanlige toaletter, norsk språk, TV, PC og normale ting man ikke setter pris på, er noe folk der i øst ikke har. Man finner ut at man må ta vare på det man har og være takknemlig for at man har det så godt her i Norge.

Vi har også vært i kontakt med UD i Hviterussland, og sammen med flere institusjoner og frivillige organisasjoner er de med på å løfte studentenes frivillige arbeid til nye høyder. Det arbeides med å la studentene reise til Hviterussland på praksis og som frivillige på institusjonene. Så det er absolutt muligheter ril å reise til Hviterussland om man blir HiNT-student.

Nytt og gammelt soverom. Legg merke til kommodesengene på bilde til høyre.

Om noen av dere ungdommene vil være med å støtte det humanitære fondet i Hviterussland og kanskje være så heldige å få bli med en tur over dit, så anbefaler jeg dere å velge HiNT. Det er ikke bare Levanger som støtter dette, men også Namsos, Steinkjer og Stjørdal, så utdanningsmulighetene er mange. Om dere velger HiNT, så kommer dere i alle fall ikke til å angre, det har i alle fall ikke jeg.

Mvh Brit Marie Glåmen