Mange meninger om fylkestilhørighet

Innledningsvis vil også jeg uttrykke glede og entusiasme over at vi endelig får litt politisk engasjement også her i Rindal og utenom de formelt valgte foraene. Ekstra hyggelig er det at det er lokalbefolkningen selv som tar til orde og at de ikke som vanlig i valgkamper «lener» seg på sentralt masseproduserte partiinnlegg. At det skjer sammen med flere åpne folkemøter, gjør at den vanlige rindalings syn og oppfatninger har alle muligheter til å komme fram og bli hørt i en så viktig sak som ev. nye fylkes – og kommunegrenser.

Jeg vil med en gang si at jeg synes kommunestyret med Ola T. i spissen har gjort sitt vedtak med både god og forståelig argumentasjon. Hovedargumentet med at det i Møre og Romsdal kjempes mange kampsaker som ikke engasjerer den vanlige rindalingen, forstår jeg meget godt. Slik har det vært i alle år. Både næringslivet, det politiske miljøet og administrative apparatet har vært dominert av sunnmøringer og sunnmørsinteresser. Det samme kan sies om kampene om samferdselsmidler, innovasjonspenger, kulturmidler/tippemidler, statlige arbeidsplasser og på mange andre felt. Men dette er ikke sunnmøringenes feil ! De ivaretar sine egne interesser i samhold og med en tyngde vi nordmøringene kan misunne de. Sammen med romsdalingene kunne vi i visse sammenhenger skapt allianser som i noen grad kunne «matche» sunnmøringene, men sykehusstriden er etter mitt syn et eksempel på en sak som viser at vi i stedet for å forene, så splitter vi oss, eller lar oss splitte. Det aner meg nemlig at alliansen en ser mellom Ålesundsmiljøet og Kristiansundsmiljøet i denne saken ikke bare er begrunnet i rørende omsorg for Kristiansund. At saklighetsnivået i debatten er på grensen til og noen ganger godt over god folkeskikk, gjør det ikke bedre.

At både rindalingene, kommunestyret og ordføreren i Rindal orienterer seg nordover, er ikke noe nytt. Vår kultur har mer til felles med et mer homogent Trøndelag enn et Møre og Romsdal som er det eneste fylket i Norge som fortsatt forsterker regionmotsetninger med noe så gammeldags som fogderibetraktninger! Riktignok har vi også en aktiv og åpen kystkultur på øyene i Trøndelag, men jeg føler at forståelsen for at vi er gjensidig avhengig av hverandre, i alle fall ikke er mindre i Trøndelag enn i Møre og Romsdal.

Hvordan vi føler tilhørighet, er ofte en subjektiv oppfatning. I de siste 31 årene som har gått siden jeg flyttet hjem til Rindal igjen, har jeg i alle sammenhenger blitt karakterisert som trønder, i verste fall reservetrønder. Det har jeg kun hatt fordeler av, og har ikke protestert en eneste gang. Som f. eks. «trøndersk» bankmann har jeg hatt en særdeles god tilværelse sammen med folk fra hele landet, mens jeg i mine 4 år som rådmann i Rindal, følte meg langt mer utenfor og som en kuriøs representant eller parentes for en utkantkommune i Møre og Romsdal uten en framtid. Fylkesordfører Jon Aasen var vel heller ikke direkte på gråten da nyheten om kommunestyrets vedtak ble kommentert på NRK?

De senere årene har samarbeidet med Surnadal bare blitt bedre og bedre. Vi kommer ikke bort fra at Surnadal har 3 ganger så mye folk som oss. Det sies likevel at det i alle samarbeidskonstellasjoner er det den sterke parten i samarbeidet som bestemmer om det skal bli en suksess. I forholdet mellom Rindal og Surnadal har jeg inntrykk av at det i praksis i stor grad er et samarbeid mellom like parter. Det er et kompliment til Surnadal, og det gjør at jeg inderlig håper at også Surnadal går sammen med oss. Det kan i tillegg gjerne være et godt eksempel og en modell hvis vi skal samarbeide med f.eks. Orkdal. Det gjelder ikke bare for Rindal, men også de andre kommunene i samarbeidet bør ha den forventningen til Orkdal. De må nemlig også innse at de er avhengig av sitt oppland for å utvikle sine styrker videre.

I et par gode og saklige innlegg tidligere, er det spesielt blitt vist til utviklingen av arbeidsmarkedsregioner og pendlerstruktur. De regionene vi har i dag og som vil utvikles framover, påstår jeg har utviklet seg, og vil utvikle seg , fritt og uavhengig av kommune – og fylkesgrenser. Folk pendler dit det er arbeid å få, og næringslivet selger sine produkter der markedene er. Derfor kan jeg vanskelig se at det i seg selv er et argument som er relevant i denne saken. Med all respekt: Det tror jeg faktisk heller ikke samarbeidet mellom svine – og sauebønder vil være. De vil også finne sine samarbeidsmodeller ut fra nytte og formål, ikke fylkesgrensene.

For meg er spørsmålet om sykehustilknytning og mulighet for uendret tilgang til videregående skole de aller viktigste i tillegg til at vi sikrer desentral tjenesteproduksjon uansett fylke – og kommunetilhørighet. Jeg vet at dette er viktige elementer også for rindalspolitikerne i prosessen videre. I større enheter vil det kunne være noe mer krevende, men det må etableres arenaer for gode politiske prioriteringsprosesser bygd på grunnleggende demokratiske beslutningsprinsipper vi alle anerkjenner. Som i dag må det i noen saker da bli et mindretall som «taper», og et flertall som «vinner». Jeg tror faktisk at i de fleste og viktigste sakene vil det også som nå være mulig å diskutere seg fram til en beslutning en kan samles om hvis veien fram til beslutning er åpen og god.

Som nevnt innledningsvis er det direkte artig å se det engasjementet som er til stede i denne saken. Den er nemlig kanskje den viktigste politiske saken siden 1963, og det noen mener er argumenter for en overflytting, er for noen et argument mot. Slik er demokratiske prosesser og en må ha respekt for at det er ulike meninger ut fra den enkeltes ståsted. Til slutt må noen på vegne av oss alle balansere argumenter for og mot og konkludere. Det er det vi har valgt våre politikere til. Likevel er det viktig at vi som «menige» rindalinger hjelper til med å få opp de argumentene som er viktigst i en slik prosess.

Til slutt : Jeg har også hatt jobber både i Meldal, Rindal, Surnadal, Trondheim, Hitra og Frøya og i Nord - Trøndelag. I tillegg flyttet jeg som 15 åring på hybel i Orkdal. En ble riktignok relativt fort voksen av hybellivet, men ellers har jeg etter egen oppfatning ikke tatt skade av noen av delene. Jeg har heller ikke merket at jeg passerte fylkesgrensene i noen særlig grad opp gjennom åra, heller ikke i mitt samarbeid med banker fra Ørskog til Harstad. Men jeg har hatt stor glede av å samarbeide med en mengde trøndere og mange surndalinger. Begge deler håper jeg å få glede av også framover.

En liten artig tanke til slutt : Uten at det på samme måte som mange andre argumenter i leserbrev og intervju den siste tiden bør være avgjørende for framtidig kommunestruktur, så er det kun i Rindal vi sier itt i Møre og Romsdal i dag. Det har bidratt positivt til mangfoldet i møredialektene. Trolig vil en få samme positive effekten for trønderdialektene hvis en får inn noen som sier ikkje?!

Med vennlig hilsen
Odd Inge Løfald