Lørdag
Lørdag Skyet
-2°
Skyet
Flau vind
Søndag
Søndag Lettskyet
Lettskyet
Flau vind
hedda trapp_500x543

Mirakeljenta Hedda

Torsdag 17.mars 2011 ble livet til familien Blekken Sæter i Surnadal plutselig snudd på hodet. Mamma Sissel står som vanlig opp tidlig på morgenen for å ordne seg på jobb. Når hun kommer på badet, finner hun minstejenta liggende bevistløs på gulvet. Hedda har fått hjerneblødning, bare 11 år gammel. Fem måneder, to operasjoner og masse stå-på-vilje senere gleder Hedda seg veldig til å starte i 7.klasse på Øye skule.

Hedda la seg med litt hodepine kvelden før, og har vært mye plaget med hodet i mange år. For ett år siden var hun på CT, men legene kunne ikke finne noe galt. Blødningen var godt gjemt langt inne i hjernen, så det var umulig å oppdage noe galt på det tidspunktet. – Vi slo oss til ro med at alt var normalt. Da jeg fant Hedda på baderomsgulvet tenkte jeg likevel med en gang at det var hjerneblødning som hadde rammet hun. Etter mange førstehjelpskurs i forbindelse med jobben min som førskolelærer, visste jeg hvilke tegn jeg skulle se etter. Ambulansen kom fort, og vi kjørte mot helikopteret som landet i Rindal.

Hedda ble lagt i respirator i helikopteret og ble klargjort for operasjon. På grunn av plassmangel, måtte mor sitte på ambulansen videre til sykehuset. Pappa, Sigurd, kjørte personbil sammen med 14 år gamle storebror Ole Andrè.
 - Det er den lengste Trondheimsturen jeg noen gang har kjørt, sier Sigurd. Sissel hadde hele tiden telefonkontakt med legene om bord i helikopteret, og ble løpende oppdatert om Heddas situasjon.  Fra helikopteret lettet, til Hedda ble trillet inn på sykehuset, tok det kun 11 minutter. - Hun ble kjørt direkte til operasjonssalen, der det ble konstatert en kraftig hjerneblødning på høyre side. Operasjonen gikk bra, og Hedda ble innlagt på avdeling “barn intensiv”. Der tilbragte hun de neste tre månedene. De første 10 dagene lå Hedda i koma.
 – Det var spennende dager. Vi fikk beskjed fra legene om ikke å ha forventinger om noe som helst. Vi visse ikke hvilken tilstand hun ville våkne opp i, eller om hun i det hele tatt ville våkne. Det verste var å leve i uvisshet.

Etter 14 dager ble det lagt inn et permanent dren som går fra hjernen og ned i magesekken.  Dette skal sørge for at spinalvesken dreneres. Det er mulig å kjenne ventilen på utsiden av hodet til Hedda, men hun merker ingen ubehagelighet ved dette.

Lammelser
Da Hedda våknet var hele venstre side lammet. Fra topp til tå, inkludert stemmebåndet. Hedda var på den tiden svært omtåket og hadde hukommelsestap. Alt som var ubehagelig i de første ukene etter operasjonen er borte fra Heddas min. – Heldigvis husker jeg ingenting av dette. Jeg kan ikke huske å ha hatt noe vondt. Jeg husker heller ikke når eller hvordan jeg havnet på baderomsgulvet den morgenen. Det er jeg bare glad for, sier Hedda.

Sakte, men sikkert våknet kroppen til liv igjen. Etter 3-4 uker rørte hun på tåa, deretter på armen.  Da skjønte vi at dette ville gå rette veien, og det var en utrolig lettelse. Stemmen er fortsatt litt svak, men vil komme sterkere med tiden. Det samme gjelder korttidsminnet. – Akkurat ropingen savner vi kanskje ikke så veldig, smiler Sissel og Sigurd. Hedda drar også på smilebåndet.

Tiden i sykehussengen var naturlig nok kjedelig. Synet var betydelig svekket, så TV og data var umulig. – Jeg hørte mye på lydbok. Det hjalp litt på kjedsomheten. Gleden var derfor stor når Hedda igjen kunne se TV, og ikke minst bruke PCen sin igjen. – Jeg har fått mange hilsninger på Facebook, og jeg var mye i kontakt med vennene mine via MSN. Det var veldig hyggelig.
Etter hvert begynte hun på skolen på St.Olavs. –Det likte jeg godt, spesielt kunst og håndverk som er mitt favorittfag.

Uten en helt unik innsatsvilje og pågangsmot fra Hedda, hadde dette tatt mye lengre tid. Pappa er imponert over jenta si - Hele 90-95 % av alle som får en slik diagnose blir deprimerte og gir opp lett. Slik er det ikke med Hedda, og det er hovedårsaken til at hun sitter her i dag. – Jeg vil spille fotball, danse og kjøre slalåm igjen. Fortest mulig, sier Hedda bestemt.
Etter tre måneder på et 10 kvadratmeter stort sykehusrom, kunne endelig Hedda, mamma og pappa flytte hjem igjen til Rognpilvegen 1.juni. – Det hele har selvsagt vært et mareritt, men det er utrolig hva man takler når man må. Vi hadde ikke annet valg enn å være der sammen med Hedda. Man blir sterk i en slik situasjon, og biter tennene sammen. Heldigvis har barna fantastiske besteforeldre som stilte opp for Ole Andrè her hjemme, slik at han kunne avslutte skoleåret som normalt.
Hedda kom hjem i rullestol. Den parkerte hun i yttergangen, og har aldri vært i bruk siden den gang. – Jeg skal aldri mer sitte i den stolen, sier Hedda.

Gammastråling
Storesøster Marthe (17 år) var på denne tiden i USA, som skoleelev på High School. Da telefonen kom om at Hedda var syk var hun på studietur i Las Vegas. – Det var en ekkel telefon å få, men jeg skjønte nok ikke hvor alvorlig det faktisk var før jeg kom hjem.  Jeg ble anbefalt å fullføre skoleåret mitt i USA, men var forberedt på å komme hjem om tilstanden skulle forverre seg.  Det gjorde det heldigvis ikke. Hedda husker det ikke, men jeg snakket med henne på “skype”. Det gjorde godt, sier Marthe.

27.juni reiste familien til Haukeland sykehus for et planlagt inngrep. Der gjennomførte hun en såkalt “gammastråling”, som fungerer  ved hjelp av laserbehandling inn i hjernen. Legene i Bergen er av de fremste sykehusene i verden på denne type behandling. – Vi måtte være forberedt på nye lammelser, men Hedda opplevde ingen komplikasjoner. – Nok en gang gikk alt over all forventning, sier Sissel.
Hedda går jevnlig til fysioterapeut, men ellers er det kun tiden som skal hjelpe henne til å bli frisk igjen. Det kan ta 2-3 år. Kanskje mer. Kanskje mindre. Men med Heddas pågangsmot går det nok ikke lang tid.

Ros til helse-Norge
- Vi vil gjerne rose helsesystemet vi har i Norge. Vi har midt oppi all elendigheten hatt en utelukkende positiv opplevelse av det å være pårørende i en vanskelig situasjon. Alle har stilt opp 100%, både på sykehuset og etater i Surnadal kommune. Vi har opplevd fordelen med å bo i ei liten bygd. Og ikke minst, så fikk vi oppleve at legevaktsordningen i Surnadal fungerer godt. Ambulansepersonellet gjorde virkelig jobben sin godt. Hadde vi måtte ventet på lege, og deretter ambulanse, kunne situasjonen vært helt annerledes for Hedda. Hvert sekund var livsviktig. Det stod om liv eller død, og vi fikk se at systemet fungerer for alvorlig syke. Vi kan ikke få skrytt nok av helsevesenet rundt oss. Vi kjenner oss overhodet ikke igjen i kritikken som til stadighet kommer frem i avisene.

1.august fylte Hedda 12 år. I sommer har hun fått slappet av og blir stadig friskere. – Vi har vært en tur i Bø i Sommerland. Der badet jeg mye og prøvde skliene. Jeg har ikke badet i surnadalsfjorden, for det er alt for kaldt. Ellers har vi kost oss på hytta i Torvik. Vi har fiska mye, men fått svært liten fangst. Vi har også gått små turer på fjellet, sier Hedda.

Skolestart
Hele familien ser nå med stor glede frem til å leve et normalt liv igjen, med skole , arbeid og fritidsaktiviteter. – Vi har fått følt på kroppen hva som virkelig er viktig her i livet. Ting blir satt i perspektiv, det er det ingen tvil om. Viktigst av alt er at Hedda sitter og smiler ved siden av oss i sofaen , sier Sissel og Sigurd.
Hedda gleder seg veldig til å starte siste året på barneskolen sammen med sine klassekamerater. – Jeg har aldri gledet meg så mye til skolestart før. Det er 5 måneder siden sist, så jeg savner å gå på skolen. Jeg har vært innom på besøk, og deltok på klassetur til Trondheim i juni. Men nå blir jeg endelig en vanlig elev igjen. Det eneste jeg ikke har savnet er leksene, de kunne jeg klart meg godt uten. Dans vil hun starte med allerede i høst. Med storesøster som instruktør.
 - Da bør jeg få ekstratimer her hjemme, smiler Hedda.