.png)
www.elisebear.blogg.no
Nærmer seg hjemreise med stormskritt!
Da er det mai, noe som vil si at jeg kun har igjen en måned her i USA! Her kommer en oppdatering på hvordan jeg egentlig har det for tiden, for ting har nemlig forandret seg litt siden sist!:
Vel, jeg skal ærlig innrømme at jeg kommer til å savne mitt amerikanske liv litt. Før sa jeg at jeg ikke kom til å savne det i det hele tatt, men etter å ha tenkt litt er det småting jeg virkelig kommer til å savne mye. Blant annet kommer jeg til å savne vertsfamilien som jeg har bodd hos det siste året, og jeg kommer spesielt til å savne min kjære vertsmor som jeg faktisk kan snakke med om alt og min kjære vertslillebror som muligens har det mye bedre nå enn før jeg kom med tanke på at han var veldig mye for seg selv om jeg har forstått situasjonen hans riktig. Jeg kommer til å savne alle vennene fra alle mulige land som jeg har fått her; brasilianere, tyskere, amerikanere, koreanere, kinesere, thaifolk, taiwanere, dansker, meksikanere, og alt mulig rart egentlig. Jeg har fått et veldig godt forhold til mange, og dette er ikke et typisk vennskap som jeg har med venner hjemme i Norge, dette er helt annerledes. Vi er venner på en helt annen måte. En måte jeg i grunn ikke er i stand til å beskrive med ord. Jeg kommer til å savne lærerne jeg har kommet veldig nærme, og da er det egentlig kun snakk om to stykker, og det er US History-læreren og English-læreren min. Jeg kommer til å savne vertsnevøen min som jeg har sett liggende hjelpesløs på ryggen til å stå oppreist helt av seg selv. Det håper at jeg er så heldig å få med meg de aller første skrittene helt på egenhånd og de aller første ordene som faktisk er forståelige. Jeg kommer til å savne Maries vertsforeldre som har hjulpet meg ubeskrivelig mye det siste året med tanke på at jeg har fått vært hos dem ganske mye og med tanke på at det var de som hjalp meg med å få tak i førerkortet her. Og til slutt kommer jeg til å savne verdens beste Marie som jeg faktisk ikke har kommet til å klart meg uten i løpet av dette året. Det har vært så ubeskrivelig godt og hatt ei norsk venninne her som jeg kan snakke med om alt og som alltid er der om det er noe. Hun er definitivt hovedgrunnen til at jeg kommer til å savne dette livet. Jeg har vært sammen med henne hver eneste dag, vi har aldri kranglet, vi har ledd av alt og ingenting, og jeg har rett og slett blitt alt for glad i henne i løpet av tiden vi har vært her. Det kommer til å bli utrolig hardt å måtte skilles fra ei så fin jente som Marie, og jeg kommer helt klart til å føle et kjempestort tomrom når tiden omsider kommer til at vi skal skilles fra hverandre.. Hun er definitivt en venn jeg helt sikkert kommer til å ha for resten av livet!
Men i tillegg til at det er en del ting jeg kommer til å savne som bare det er det også ting det bli utrolig godt å bare komme seg bort i fra. First of all er det selve plassen jeg gleder meg til å komme meg bort i fra. Jeg trodde virkelig ikke det skulle gå an å lande så langt ut i ødemarka som jeg gjorde, men det var visst mulig. Likevel om jeg faktisk har blitt litt småglad i den lille bygda så skal det bli veldig godt å komme hjem til Rindal. I tillegg kommer det til å bli veldig godt å bare komme seg ut av selve huset, for det er nemlig ikke i bra stand i det hele tatt. Vi er åtte personer i et hus med ei stue, et kjøkken, to bad og tre soverom. Jeg deler rom med to andre jenter som gjør ting litt vanskelig for meg for tiden. Altså, huset er bare ikke stort nok og det er bare ikke i god nok stand for min del, så derfor gleder jeg meg til å komme hjem til det fine, store huset hjemme i Norge. For å ikke virke så alt for negativ om ting vil jeg gi meg her, men jeg har veldig lyst til å utdype det med vertssøstrene mine på samme alder, for de har faktisk utviklet seg til å bli en grunn til at det skal bli utrolig godt å bare reise hjem. Jeg og de to vertssøstrene jeg deler rom med er ikke helt på godfoten for tiden nemlig, og det har vi egentlig ikke vært på noen uker nå. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare hvorfor det har blitt sånn som det har blitt, men noen ganger går folk helt enkelt og greit ikke sammen lenger. Etter at vertssøster #2 flyttet inn begynte situasjonen min straks å bli verre. Jeg begynte gradvis å føle meg litt utenfor, og jeg følte det at jeg egentlig ikke hadde noen rettigheter eller frihet til å gjøre noe som helst på soverommet jeg har hatt i løpet av dette året. Vertssøster #1 er helt grei når jeg er alene med henne. Vi har fine samtaler og vi går veldig godt sammen. Vi hadde det helt supert før vertssøster #2 kom. Vertssøster #2 har jeg ikke hatt en normal samtale med på noen uker, og i løpet av en dag ser vi så vidt på hverandre, og det er sjeldent vi veksler ord i det hele tatt. Dette syns selv jeg er veldig merkelig med tanke på at hun ligger en liten meter unna meg til enhver tid vi begge er på soverommet. Så, for tiden er jeg veldig mye ute av huset for å si det sånn, og jeg er kun sammen med Marie og andre venner i fordel for å henge på soverommet med to jeg egentlig ikke vil se fjeset til så veldig mye nowadays.
Så, grunnen til at forholdet mitt til vertssøstrene mine har skjært seg er rett og slett på grunn av vertssøster #2 som flyttet inn her tidlig i april. Hun byttet vertsfamilie fordi vertssøstrene hennes "holdt henne utenfor" og var "jævlige mot henne". Jeg og vertsfamilien min trodde selvfølgelig på den "forferdelige" historien hennes, og med tanke på at vertsmoren min er områderepresentanten hennes så var det hennes jobb å ta henne ut av den gamle vertsfamilien og omplassere henne. Vertsmor fikk da beskjed av øverste leder av organisasjonen hun jobber for om at hun bare måtte ta henne inn til seg selv fordi det ikke var andre steder å plassere henne. Jeg syntes i starten dette var absurd, men også helt greit med tanke på at jeg ville at vertssøster #2 kun godt de siste månedene av oppholdet. Men dette førte da selvfølgelig til at jeg skal få et litt mer negativt opphold her den siste tiden min, for det var selvfølgelig vertssøster #2 som var hele problemet i den gamle familien, og det var vertssøster #2 som hadde en skrue løs om du spør meg. Alle i den tidligere vertsfamilien hennes kunne ikke fordra henne på grunn av hennes store ego og på grunn av at "hun er best", "hun har rett", "hun er finest" og fordi hun alltid skal ha det som hun vil. Dette har jeg nå erfart, og jeg kan helt ærlig ikke fordra henne lenger jeg heller. I tillegg er hun og den andre vertssøsteren min bestevenner, noe som da får meg automatisk til å mislike vertssøster #1 bittelitt. Hun begynner å bli mer og mer lik vertssøster #2, og det syns jeg er veldig synd med tanke på at jeg og vertssøster #1 hadde det kjempefint sammen før. Menmen, tross litt ubehagelige øyeblikk i hjemmet har jeg det egentlig ganske bra. Jeg har mange gode venner jeg er sammen med, mens vertssøstrene mine egentlig har kun hverandre for tiden. Så, det plager ikke meg for å være helt ærlig.
Ellers storgleder jeg meg til at mai skal bli over sånn at jeg får reist hjem. Jeg er jo allerede i min andre uke i mai, og tiden går fort. Det er faktisk helt sykt at jeg kun har igjen ti skoledager, og det er enda sykere at jeg kun har igjen tre helger her i USA (for jeg reiser jo den fjerde), og det er helt sykt at jeg kun har igjen tjueto dager her i Ukiah i skrivende stund!
Men i tillegg til at det er en del ting jeg kommer til å savne som bare det er det også ting det bli utrolig godt å bare komme seg bort i fra. First of all er det selve plassen jeg gleder meg til å komme meg bort i fra. Jeg trodde virkelig ikke det skulle gå an å lande så langt ut i ødemarka som jeg gjorde, men det var visst mulig. Likevel om jeg faktisk har blitt litt småglad i den lille bygda så skal det bli veldig godt å komme hjem til Rindal. I tillegg kommer det til å bli veldig godt å bare komme seg ut av selve huset, for det er nemlig ikke i bra stand i det hele tatt. Vi er åtte personer i et hus med ei stue, et kjøkken, to bad og tre soverom. Jeg deler rom med to andre jenter som gjør ting litt vanskelig for meg for tiden. Altså, huset er bare ikke stort nok og det er bare ikke i god nok stand for min del, så derfor gleder jeg meg til å komme hjem til det fine, store huset hjemme i Norge. For å ikke virke så alt for negativ om ting vil jeg gi meg her, men jeg har veldig lyst til å utdype det med vertssøstrene mine på samme alder, for de har faktisk utviklet seg til å bli en grunn til at det skal bli utrolig godt å bare reise hjem. Jeg og de to vertssøstrene jeg deler rom med er ikke helt på godfoten for tiden nemlig, og det har vi egentlig ikke vært på noen uker nå. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare hvorfor det har blitt sånn som det har blitt, men noen ganger går folk helt enkelt og greit ikke sammen lenger. Etter at vertssøster #2 flyttet inn begynte situasjonen min straks å bli verre. Jeg begynte gradvis å føle meg litt utenfor, og jeg følte det at jeg egentlig ikke hadde noen rettigheter eller frihet til å gjøre noe som helst på soverommet jeg har hatt i løpet av dette året. Vertssøster #1 er helt grei når jeg er alene med henne. Vi har fine samtaler og vi går veldig godt sammen. Vi hadde det helt supert før vertssøster #2 kom. Vertssøster #2 har jeg ikke hatt en normal samtale med på noen uker, og i løpet av en dag ser vi så vidt på hverandre, og det er sjeldent vi veksler ord i det hele tatt. Dette syns selv jeg er veldig merkelig med tanke på at hun ligger en liten meter unna meg til enhver tid vi begge er på soverommet. Så, for tiden er jeg veldig mye ute av huset for å si det sånn, og jeg er kun sammen med Marie og andre venner i fordel for å henge på soverommet med to jeg egentlig ikke vil se fjeset til så veldig mye nowadays.
Så, grunnen til at forholdet mitt til vertssøstrene mine har skjært seg er rett og slett på grunn av vertssøster #2 som flyttet inn her tidlig i april. Hun byttet vertsfamilie fordi vertssøstrene hennes "holdt henne utenfor" og var "jævlige mot henne". Jeg og vertsfamilien min trodde selvfølgelig på den "forferdelige" historien hennes, og med tanke på at vertsmoren min er områderepresentanten hennes så var det hennes jobb å ta henne ut av den gamle vertsfamilien og omplassere henne. Vertsmor fikk da beskjed av øverste leder av organisasjonen hun jobber for om at hun bare måtte ta henne inn til seg selv fordi det ikke var andre steder å plassere henne. Jeg syntes i starten dette var absurd, men også helt greit med tanke på at jeg ville at vertssøster #2 kun godt de siste månedene av oppholdet. Men dette førte da selvfølgelig til at jeg skal få et litt mer negativt opphold her den siste tiden min, for det var selvfølgelig vertssøster #2 som var hele problemet i den gamle familien, og det var vertssøster #2 som hadde en skrue løs om du spør meg. Alle i den tidligere vertsfamilien hennes kunne ikke fordra henne på grunn av hennes store ego og på grunn av at "hun er best", "hun har rett", "hun er finest" og fordi hun alltid skal ha det som hun vil. Dette har jeg nå erfart, og jeg kan helt ærlig ikke fordra henne lenger jeg heller. I tillegg er hun og den andre vertssøsteren min bestevenner, noe som da får meg automatisk til å mislike vertssøster #1 bittelitt. Hun begynner å bli mer og mer lik vertssøster #2, og det syns jeg er veldig synd med tanke på at jeg og vertssøster #1 hadde det kjempefint sammen før. Menmen, tross litt ubehagelige øyeblikk i hjemmet har jeg det egentlig ganske bra. Jeg har mange gode venner jeg er sammen med, mens vertssøstrene mine egentlig har kun hverandre for tiden. Så, det plager ikke meg for å være helt ærlig.
Ellers storgleder jeg meg til at mai skal bli over sånn at jeg får reist hjem. Jeg er jo allerede i min andre uke i mai, og tiden går fort. Det er faktisk helt sykt at jeg kun har igjen ti skoledager, og det er enda sykere at jeg kun har igjen tre helger her i USA (for jeg reiser jo den fjerde), og det er helt sykt at jeg kun har igjen tjueto dager her i Ukiah i skrivende stund!
