Nissehuset i skogen

En blir riktig i god julestemning og nissemodus når en tar seg en tur ut no i nysnøen og romjula. Spesielt når en går seg beint på nissehuset i skogen. Veit du hvor nissen bor? Det veit kjerringa, iallfall hvor en av dem holder til, for ho var der i går.

eg, tenkte kjerringaNo må jeg ut og røre på meg, tenkte kjerringa. Det var kommet til 4.N juledag og måltida med lutefuisk, ribbe, sviskergrøt og moltekrem ghadde vært alt for mange alt for tett, slik at no føle ho seg stinn som en potetsekk. DerTuren Turen or trekte ho topplua nedover ørene, fann fram ullvottene og la i veg ut. Kjerringa hadde ikke gått lenge etter den skogsvegen ho bruker å gå på når ho går seg tur før ho fikk på noen små fotspor som kom ut fra skogen
No må jeg ut og røre litt på meg, tenkte kjerringa. Det var blitt 4. juledag og måltida med lutfisk og ribbe og sviskergraut og pinnekjøtt og moltekrem hadde vært alt for mange og alt for tett, så no var kjerringa stinn av julemat og oppblåst som en ballong. Derfor trekte ho topplua nedover ørene, fann fram ullvottene og la i veg ut i nysnøen. Ho hadde ikke gått lenge etter den skogsvegen som kjerringa bruker å gå etter når ho går seg tur, før ho fekk sjå noen små fotspor som kom ut fra skogen

Kjerringa var nyskjerrig som kjerringer flest og bøyde seg ned og undersøkte spora nøye. Her var det nok verken rådyr eller rev som hadde vært ute. Det var liksom spor etter små beksømsko og på høgre side av fotfala var det små høl i nysnøen som etter en stav. Aha, tenkte kjerringa, her er det nok nissefar sjøl som har vært ute og gått!

Kjerringa kunne ikke dy seg og begynte å følge spora som forsvant bak noen store grantrær. Men hva var det? Var det ikke noe svart som låg der i vegkanten?

Da kjerringa kom nærmere, fekk ho sjå at det var en vott som låg der i nysnøen. Nissen har mista votten sin! tenkte kjerringa. Jeg får henge den på ei grein her, så finner han den nok sikkert når har kjem att, tenkte ho, og tredde votten nedpå en grankvist ved sida av vegen.

Da ho kom litt lenger inn i skogen, såg kjerringa at nissespora svingte nedover mot et lite hus bakom ei stor gran.



Jasså, det er her nissen bor! Du skal sjå det er sjølve Liagrendsnissen som held til her, tenkte kjerringa og følgde spora videre

Akkurat da kjerringa runda nova på nissehuset, syntes ho så tydelig at ho såg et par raude nisseluer som dukka ned bakom ei trerot under ei gran, men heilt sikker var ho ikke

Ved husnova stod det to små kubbestoler. Her hadde nok nissefar og frua sittet juledagen og pusta ut etter den travle førjulstida, og nytt utsikten, tenkte kjerringa

Og utsikten var fin den, syntes kjerringa, -og jammen låg det ikke et nissehus på andre sida av dalen óg! Det er gjerne der Høgholtnissen bor, tenkte kjerringa, før ho måtte snu nasen heimover. Det begynte å bli kaldt.  -No skal det jammen smake med en god, sterk kopp kaffe og ei goro eller tre, tenkte kjerringa

Da kjerringa kom heim såg ho på Trollheimsporten at det skulle være juletrefest i grendahuset atti Lomundala. Så, det var dit Liagrendsnissen skulle idag, tenkte kjerringa, Høgholtnissen måtte vel ha hjelp til pakkeutdelinga, for Lomundalingene skulle ha så ohorvelig mange onger, hadde kjerringa hørt

Dagen etter, da kjerringa var ute på sin vanlige luftetur, hadde det kommet bortimot halvmeteren med nysnø om natta, og alle spora var borte. Det var også votten som kjerringa hadde hengt på ei grein.

Får håpe nissen ikke vart alt for kald på fengrå før han fann att votten sin, tenkte kjerringa.
For ho hadde sett det ho hadde sett, ho.....

Tekst og foto: Anne S