Nordmørslitteratur med hol i tanngarden
I Driva 4. april, omtales møtet i Senioruniversitetet i Surnadal, der temaet var «Nordmøre i litteraturen» og ikke mindre en tre tidligere norsklærere skulle ta for seg temaet. Det var første gang jeg møtte opp på SU i Surnadal. Jeg har vært på møte en gang før i et annet SU – på Sjømannskirken på Gran Canaria, der Sverre Årnes holdt et foredrag som serieromaner, som fenomen, ikke om eget forfatterskap innen sjangeren.
Surnadal er et av områdene i Norge som nå er mest dokumentert i litteratur, takket være Sverre Årnes og Anne Lise Boge. En av de tre norsklærerne, Eivind Hasle, har hovedfag i serieromaner, opplyste han, da jeg etterlyste Årnes og Boge. De tre «guidene» hadde utelatt serieromanforfatterne denne dagen – til min store forbauselse. CappelenDamm ble overtalt av Årnes til å begynne med serieromaner, og det har forlaget tjent 300 mill. på. Med en viss prosent av dette, kan vi også gå ut fra at Årnes har tjent bra. Det betyr at svært mange mennesker leser serieromaner. Det jeg husker fra foredraget til Årnes på GC, er nettopp det - antallet lesere som kjøper serieromaner. Det var overveldende - og tankevekkende. Men, som sagt – dagens «guider» hadde utelatt denne delen av litteraturen hvor Nordmøre skildres. Slik ble det her et stort hol i tanngarden den dagen.
Et anna hol i tanngarden var besøket i Surnadal/Rindal av Knut Hamsun med kona Marie ved rattet, samt sønnen Arild. (1939) Maries mor var fra Utigard Romundstad i Rindal, så de var på «roothunting». Marie Hamsuns fine barnebøker i serien «Bygdebarn» inneholder sikkert mye som mor hennes har fortalt om livet og barndommen i Romundstadbygda, men damen ble ikke nevnt. Knut Hamsun ble nevnt i forbindelse med et opphold i Kristiansund, men ikke i forbindelse med besøket der de tre tok inn på Surnadal hotell. Hotellet tok sin egen bil ut av garasjen, så Hamsuns bil kunne stå under tak. Senere lensmann, Knut Eide, ble hentet for å følge far og sønn Hamsun opp på Kleva for å besøke Hans Hyldbakk, men Hyldbakk var dessverre ikke hjemme. Hamsun spurte veiviseren hva han het. «Knut» - sa Knut Eide. «Det er et bra navn,» sa Hamsun. (Kilde: Henning Sommerro, et par dager etter SU sitt møte.)
Et annet stort – og uventet hull i tanngarden denne dagen, var hun som debuterte i 2017, 55 år etter at hun døde: Ingeborg Glærum Solem (1880 – 1962) – «Tante Borg», som fikk sine dikt, tekster og melodier publisert rett før jul i en bok som veier vel kiloen. Boka er dessuten en omfangsrik dokumentasjon av dialekten på indre Nordmøre både skriftlig og innlest på CD. Hun er vel også den eneste som har dokumentert livet inne i disse store Nordmørslånene og det store folkhuset som holdt til disse store husa. Det var rett og slett merkelig at hun ikke ble nevnt, og satt sammen med Hans Hyldbakk og Jørgen Gravvold. De tre danner nå et trekløver som har beskrevet indre Nordmøre i særlig grad. To av «guidene» kjenner veldig godt til henne, så det er ikke det at de ikke visste om henne. Så, der stod de da de tre herrer og fortalte oss gammelt nytt, uten å nevne sensasjonen: Ingeborg Solem/Tante Borg. Jeg vil gjerne at de forklarer hvorfor, gjerne i avisen. Jeg ser frem til å høre begrunnelsen. Kanskje det er så enkelt at folk vil kose seg med gjentakelser av gammelt kjent stoff, og ikke er interessert i noe nytt? Hvis det er slik, så har virkelig gammeldommen tatt dem! Uffda! Eller er hun ikke interessant når hun ikke kom fra en husmannsplass eller et fattig hjem? Eller var det feil person som hadde gitt ut stoffet hennes? Kanskje hadde undertegnede skrevet noe i rammetekstene som ikke huet de tre herrer? Hvilken lokal kulturmafia er det som gjør henne usynlig i en slik sammenheng? Jeg spør av ren nysgjerrighet, og ser – som sagt, frem til begrunnelsen.
Glærum, April – 2018.
Dordi Skuggevik