Rånere på rett vei

For kort tid tilbake nærmest eksploderte nettdebatten i distriktet. Sindige nordmøringer, hvis deltakelse i debatter på nett vanligvis begrenser seg til noen få kritiske bemerkninger vedrørende rivaliserende fotballags manglende scoringsevne, var plutselig ekstremt engasjerte lokalsamfunnskritikere. Artikler fikk kommentarer i hundretall og diskusjonen gikk livlig både på Facebook og andre nettsteder. Temaet var råning.

Det som i utgangspunktet startet som en nyhetssak om at Amfisenteret i Surnadal hadde blitt utsatt for hærverk og forsøpling på nattestid, utviklet seg raskt til å bli en opphetet diskusjon mellom to parter – rånerne mot resten. Engasjement ble fort til usaklighet og argumenter forvandlet seg til provokasjoner.

Mennesker med sentrumsnær bostedstilknytning, og spesielt eldre, fikk noen klare beskjeder om å flytte skrottene sine ut av sentrum hvis de ikke tålte billyd. Videre ymtet enkelte selverklærte rånertilhengere frampå om dramatiske og destruktive konsekvenser hvis det ble iverksatt sanksjoner mot deres hobby og fritidssysler.

Rånerne ble på sin side bedt om å dra hjem og vaske seg, klippe seg, få seg en utdanning og få seg en jobb – rett og slett om å skjerpe seg, ta seg sammen, og få seg et liv!

Man kunne få inntrykk av at rånekulturen hadde oppstått som en følge av at uvaskede barn av uegnede foreldre hadde droppet ut av skolen, latt håret gro, havnet på sosialen, og begynt å kjøre bil rundt om på måfå i sentrum fordi det ikke fantes noe annet i hele verden å ta seg til.

Der de negative utbruddene fra rånersiden gjerne kan sees som impulsive utspill i forsvarsposisjon, oppleves kommentarene fra andre siden, i hvert fall fra undertegnedes ståsted, som uttrykk for en mer grunnleggende holdning hos enkelte: At rånere er noen annenrangs snyltere som skulle vært fjernet fra samfunnet, helst med et spark i baken og en real ørefik med på reisen. En destruktiv og særdeles unyansert holdning etter mitt skjønn.

Jeg vil derfor gjerne slå et slag for rånerne og rånekulturen. Dette kommer sikkert overraskende på mange, og ikke minst på meg selv som inntil for noen år siden var relativt kritisk til denne formen for tidsfordriv. Man må ha muligheten til å se at andre personers fritidssysler ikke er komplett idioti, selv om man selv ikke driver med akkurat samme aktivitet selv.

Jeg skal ikke si så mye om trafikksikkerhet eller tekniske tilstander, det får det være opp til andre instanser å ha meninger om, men når det gjelder sosial tilknytning representerer rånermiljøet to svært positive ting i mine øyne.

For det første er det en arena for de med interesse for bil og motor. For det andre er det et sosialt samlingspunkt der folk faktisk fremdeles møtes ansikt til ansikt for å snakke sammen. I en hverdag der internett og sosiale medier tar over mer og mer av den tiden vi tilbringer i interaksjon med andre mennesker, skal man ikke kimse av akkurat dette.

I tiden framover håper jeg at Nordmøre Gatebilklubb fortsetter det gode arbeidet de har gjort for bilinteresserte i regionen, og jeg håper at rånerne får bukt med de destruktive elementene som til tider setter dem i et dårlig lys med råkjøring, hærverk og forsøpling.

I tillegg håper jeg at flere kan tenke litt annerledes neste gang de møter en senket Volvo 240 med rosa felger og overdimensjonert stereoanlegg i sentrum. Det er ikke nødvendigvis et tegn på samfunnets forfall, men et tegn på at det fremdeles finnes et sterkt sosialt ungdomsmiljø i bygda.