Rindal kommune, eiendomsskatt og politisk behandling

Jeg har tidligere kommentert behandlingen av eiendomsskattesaken i kommunestyrets møte den 16.12. og kalt den interessant. Nå en uke etterpå kan det kanskje se ut som det er flere som deler min oppfatning, ettersom rådmannen finner det nødvendig å gå ut i et innlegg på Trollheimsporten og forsøke å forklare det som i Tidens Kravs referat fra møtet ble kalt bruk av «trusler» i en noe opphetet debatt. Jeg var ikke på møtet og hørte hva som ble sagt med egne ører, men konstaterer at det også i henhold til Trollheimsportens referat ble brukt ganske krasse ord som i litt «bedre fall» kan kalles sterke advarsler fra administrasjonen.

I og med at dette var en sak som var oppe til politisk behandling i kommunestyret og er en stor, viktig og kompleks sak der ingen har fasit på de langsiktige konsekvensene verken økonomisk eller strategisk, er det særdeles viktig at kommunens øverste organ har et så fullstendig beslutningsgrunnlag som mulig. Det vil i noen sammenhenger være nesten uforsvarlig hvis organet får framlagt viktige og kritiske opplysninger i selve møtet uten mulighet til å vurdere de på forhånd. Da blir det enda mer interessant når rådmannen i sin redegjørelse på Trollheimsporten avslutter med følgende:

«Vår vurdering var at det var nødvendig å si klart fra om nettopp dette i møtet, da det så ut til at forslaget kunne få flertall (uthevet av meg). Ordbruken fra vår side kunne sikkert vært annerledes og mindre skarp. Hensikten var ikke å holde et partipolitisk innlegg, men å opplyse om konsekvensene.».

Betyr det at hvis det hadde sett ut som om rådmannens innstilling ville blitt fulgt, så ville en ikke ha sagt noe om hvor dramatisk tilstand kommunens økonomi tydeligvis er i, jfr. hvordan ROBEK-lista ble bragt inn i diskusjonen? Kan en da si at politikerne hadde fått seg forelagt et så godt og komplett beslutningsgrunnlag som en kan og bør forvente i en slik stor sak ? Er det akseptabelt at administrasjonen bevisst opptrer så taktisk som rådmannen sier for å snu det som kunne ha blitt et lovlig politisk flertallsvedtak i kommunestyret som følge av grundige forhåndsdrøftinger og -behandling i partiene? Og er en nå sikker på at en har full oversikt over kommunens reelle økonomiske status og utfordringer at en bør være så bastant i uttrykkene?

Jeg for min del tror at å utvide eiendomsskatten slik det nå gjøres, ikke er en klok beslutning på lang sikt. Eiendomsskatt er mer en tilleggsavgift av natur enn en skatt som legges på en eller annen gevinst, lønn eller en formuesverdi. Når det er sagt, må både jeg og andre som er i mot dette bare akseptere at det prinsipielle vedtaket nå er gjort og det må respekteres. Derfor er det ikke selve vedtaket som får meg til å skrive dette innlegget, men hvordan prosessen har foregått og blitt styrt. Jeg har i noen sammenhenger kalt det en «omvendt eksamensoppgave» der du får utdelt svaret (dvs. hvor mye penger kommunen trenger), deretter må studentene (kommunestyret) bare fritt finne faktorene som gir det rette svaret etter «oppgaveforfatterens» oppfatning. I et lokaldemokratisk og prinsipielt perspektiv med rolle- og ansvarsfordeling i en kommune i «bakhodet», er det som sagt ikke uinteressant hvem som da er «oppgaveforfatteren» og bestemmer hva som er rette svaret. Oppgaven er nemlig definitivt av politisk karakter, men selvfølgelig også med administrative konsekvenser. I vårt lokaldemokratiske system, må også det bare respekteres og tas til etterretning.

Etter at Arbeiderpartiets kommunestyregruppe nå i ettertid og i ettertanke har gått ut og sagt at en uansett vil «snu hver stein» for å finne gode alternativer til økt eiendomsskatt, er det så vidt jeg kan se flertall i kommunestyret for å gjøre slike vurderinger. Da får en håpe at dette gir seg utslag i praktiske tiltaksforslag som må følges opp administrativt. Som økonomisjef Bjarne Nordlund tydeligvis sa, så er dette en viktig og alvorlig sak for kommunens ansatte. Det er også et lederansvar tillagt kommunens politiske og administrative ledelse at kommunens utgiftsnivå til enhver tid er tilpasset det en med størst mulig sikkerhet kan forvente av inntekter. De siste årenes økonomiske utvikling er kanskje ikke et så godt eksempel på at så er gjort når en må ty til virkemidler alle partiene senest i valgkampen sa de helst ville unngått?

Med vennlig hilsen 

Odd Inge Løfald