Sigridfallet på skimuseet

Hva er Sigridfallet?

De fleste voksne rindalinger har trolig hørt historia om Sigridfallet, men den yngre garde er kanskje ikke kjent med hva dette handler om. Et gammelt sagn forteller om den vakre Sigrid som var datter i Vålåsgarden (eller Vålåskaret som mange sier i dag). Hun skal ha hatt mange friere, men han hun ville ha var en fattiggutt som far hennes ikke godkjente. Faren avtalte, mot Sigrids vilje, ekteskap med en som hadde både gård og grunn og det ble stelt til bryllup. På veg til Meldalskirka måtte brudefølget ri over fjellet Mjuken. Her, hvor fjellet er på det bratteste, vikte den ulykkelige Sigrid, i full brudestas, hesten sin utfor et stup og omkom. Dette skal ha hendt for vel 330 år siden, i 1687, og plassen dette skjedde på har siden vært kalt Sigridfallet.

Dette kan være en påminnelse om at tvangsekteskap har vært praktisert også her i landet.
 

I slutten av 1950-åra laget UL Nybrottet på Å spelet «Sigridfallet», basert på dette sagnet, og framføringene i 1956 til 1958 ble filmet. Men filmen ble gjemt og glemt, helt til Joar Lyngen ved en tilfeldighet kom over både film og lydspor. No er det lagt ned et stort arbeid med å restaurere og digitalisere denne filmen. Det viste seg å bli utfordrende i og med at lydsporet var en del lengre enn filmen. Hvordan dette ble løst, får vi forklart når meldalingene kommer til Rindal og viser filmen.
 

Astrid Krogh Halse har skrevet dette diktet om Sigridfallet:

Segna om Sigrid

Etter ei gamal segn frå Resdala i Meldal.

Vakrast vekja iVålasgarda,
Det va' ho Sigrid, sa allihop.
Og det kom friåra heilt frå dala,
Om lang og kronglin va vegjen opp.
 

Ho Sigrid, stakkar, ho fekk itt vele,
om ho vesst godt konn ho villa hå.
Den staute guten frå Rotåsgjerde'
Han villa itt far henna' våttå tå.
 

Han Tore Seteren vart festarmannen,
Han ått' ein gard som va' gild og stor,
Og han va' rikast og nerast' grannin.
Han festa Sigrid ein gong han for.
 

Og så kom dagen ho sat på bura
Og venta på å få krona på.
Ho va'så strålandes vakker, brura,
Men va' så bleik, det va' nifs å sjå.

«Før kvelden kjem ska' dokk sjå meg bleikar»
Så stillt rann tårun på bruralin.
Og mange mintes dei orda seinar,
Og kor sårt ho gret over lagnaden sin.
 

Så rei dei ut ifrå Vålasgarda,
Ho Sigrid føst på så kvit ein hest.
Og sola skein over heile ferda.
Det brann i sølvet på blodraud vest.

Da fylgjet kom frampå Krokbekkstoin,
Vikt Sigrid hesten utfor ei ur.
Der fann dei Sigrid og hesten døin.
Nei, alder såg du så bleik ei brur

Men guten stod attmed ferdavegjen.
Han såg ho Sigrid— ho for iveg.
Han tok tå krona og bruraringen
og ga ho ein krans tå forglemmegei.
 

«Nei, ingen veit korles dagen ende»
For alle vart det så trist eit lag.
Og klokkun' ringte, og klokkun' ringte,
Og elvasøgen han søng om Sigrid
Han søng om Sigrid den dag i dag.

-

Segna segjer, det finst eit hjarte,
I hardast stein' er det skore ut.
Og sida heiter det Sigrid-fallet
Der brureferda så brått vart slut

  

Bildet over: Sigrid spilles på filmen av Jenny Snoen, som lever i beste velgående.