Svér Bøgdakveld

Årets bøgdakveld var fylt med alskens kulturuttrykk fra kåseri til korsang, bokbad og en forrykende “familiekonsert” i den forstand av at de som var på scena var far og sønner. Kåsør Leif-Arne Ljøkjell sa det godt: - E e glad e e rindaling!

Den alltid sprudlende Åse Børset (avbildet under) var kveldens los og røde tråd og guidet en fullsatt sal gjennom det rikholdige programmet. Hun fikk forespørselen på mandag, og etter å ha tenkt seg om i et par sekunder - mye til henne å være, mente hun - sa hun ja. Konferansieroppdraget løste hun utmerket! 

Tradisjoner og korsang
På 29 år med Bøgdakveld har det bygd seg opp noen tradisjoner, og årets utgave startet med inngangsmusikk fra Blæst’n og allsang av Rindalssongen som første post på programmet. 

Det ble korsang fra barnekoret Salt og Pepper som er en del av trosopplæringsarbeidet i Rindal, og jentene ble dirigert av Elsa Jensvold og akkompagnert av Dagrun Løset. På spørsmål om hva det er som er så med kor, kom svaret kontant fra en av de unge korsangerinnene: - Det er gøyttj fordi vi synger fint. Og sant er det - fint sang de!

Rindaling i utlendighet
Det er nok flere rindalinger utenfor Rindal enn det er i Rindal - det er liksom noe som bare sitter i - og en av dem er “bokting” Leif-Arne Ljøkjell. Han fortalte om sitt forhold til Rindal etter å ha flyttet ut fra bygda for 40 år siden, og om sitt virke som yrkesmilitær i både Midtøsten, Balkan og Afghanistan.

Det er ingen tvil om at flere av hans spissfindige betraktninger og anekdoter vakte gjenklang hos publikum, da latteren satt løst. Spesielt lattermildt ble det da han kunne fortelle at barna hans har omkring 60-75% tilknytning til dalføret siden kona hans er halvt surnadaling - Hvordan ville kudommer Jon Røen dømt en slik blanding? Ville det blitt sløyfe, tenkte han høyt.

Ljøkjell roste bygdekulturen som enda ikke har tørket inn, og deriblant bøgdakvelden, så godt som dugnadsånden - Det tyt opp gapahuka, sa han. - Utfløttarn blir rett og slett litt “bystinj” av å si at han hører hjemme her, konkluderte han. 

Røttene sitter dypt i Ljøkjell, og han har alltid holdt seg oppdatert på hva som har foregått i bygda - Mor sparte på dyngevis med Driva, kunne han fortelle, som han nøysomt gikk gjennom da han kom hjem til Rindal, som et tilskudd til ukentlige telefonsamtaler hjem. I dag er det å sjekke Trollheimsporten det første han gjør om morgenen hjemme i Nord-Norge, hvor han i tillegg til å lese om ukesmenyer og kulturhendelser tar en kikk på webkameraet på Duvåsen for å sjekke vær og føre. 

I hans riktig så internasjonale yrkeskarriere var han blant annet adjutant for daværende kronprins Harald, som førte ham til Bresjnevs begravelse i Moskva. Der fikk han øye på andre celebriteter: - Jeg så i skjeggstussen til Castro, sa han. - Det er nå litt merkelig at en “bokting” skal være med på dette, vedkjente han at han tenkte. 

Videre har han vært sjef for FN-bataljonen i Libanon, han har vært i Bosnia og i Afghanistan. Før reisen til Afghanistan var det å lokalisere Osama bin Laden i vinden, og det ryktes at han kunne gjemme seg i en hule på grensa til Pakistan. Før avreisen pratet Ljøkjell med sin onkel Ola “Sunnaholta” på telefon, som mente at Leif-Arne burde ha hatt med seg revejegeren Nils Liagjeret, siden “han var så god til å lete i slike hull”. 

Ivrige musikere
Perikom ble beskrevet som ivrige musikere av konferansier Børset, og det er ikke så langt fra sannheten! Bandet bestående av Karstein Mauset, Håkon Fredriksen og Jo Ranheim serverte sangene “Solvending”, “Elva” og “Kjønnslikestilling”. På sistnevnte fikk de med seg surnadalingen Ola Langli på banjo, som imponerte i trakteringa av instrumentet - for et tempo! - Det er akkurat så vanskelig som det ser ut for, sa han. 

F.v. Håkon Fredriksen, Karstein Mauset og Jo Ranheim.

Ola Langli

Bunadsbokbad
Også det litterære fikk plass under årets Bøgdakveld, med nybakt forfatter Unni Irmelin Kvam og bokbader Idun Fivelstad. Kvam har nemlig skrevet bok om rindalsbunaden, som lanseres under Kulturvøkku. Da Kvam skulle gjennomføre et bunadsbytte fra nordmørsbunaden til rindalsbunaden, fant hun svært få bilder av sistnevnte og endte altså opp med å skrive bok om festplagget. Fivelstad var med som “modellmamma” for å finne damer og jenter med tilhørende rindalsbunader.

Rindalsbunaden er laget av materialer folket i Rindal hadde til rådighet, og ett av dem lin, til bunadsskjorta. Kvam har dermed viet et eget kapittel til nettopp lin. Fivelstad måtte vedkjenne at det kanskje var et av kapitlene hun tenkte hun ville hoppe over på forhånd, men skrøt av Kvam sin populærvitenskapelige og interessante fremstilling også i kapittelet om lin.

F.v. Unni Irmelin Kvam og Idun Fivelstad

Siskenene Landsem
Bøgdakvelden fikk en forrykende avslutning da fem blad Landsem tok over scena. Far Lars Landsem tok med sønnene Eivind, Bendik, Odin og Martinus. Dette var nok første gang det stod fire søsken på Bøgdakveldscena samtidig! Søskenene i samspill har ikke noe offisielt navn, men går gjerne under navnet “The Siskens”, en norsk-engelsk navngiving Eivind vil forsvare seg for: det var nemlig den åtte år gamle Eivind som ga søskenflokken navnet etter å ha begynt å lære engelsk på skolen. 

Og for noen søsken (og far)! The Siskens leverte knallsterke utgaver av Vømmøls “Peder og Hammarforsens brus”, The Beatles sin “Lady Madonna” og The Corrs’ “Toss The Feathers”. Ikke nok med at de høres ut som hvilket som helst profesjonelt band, men søsknene byttet også alle instrumenter mellom to sanger. Spesielt Bendik sin traktering av fiolinen er imponerende. 

Hvordan får man fire så musikalske sønner, kan man spørre seg: - Det er pappa som er med og pisker, spøkte Eivind, men slo fast at det er mye musikk hjemme. - Hvis vi ikke hører på Beatles før vi legger oss, blir det ikke kveldsmat, skjøt Bendik inn. 

Det er bare å glede seg til neste års bøgdakveld, som blir den 30. i rekken.

Rindal kommunes kulturpris ble delt ut til Even Sinnes denne kvelden, les Trollheimsportens sak om dette her.