Tanker etter en tøff sesong

I sommer forfattet jeg et leserinnlegg nærmest i sjokk og affekt. Det har hele tiden vært meningen at det skulle komme en del to. Denne gang skal det handle om jentene, ikke meg.

Har vurdert å droppe det da jeg er fullstendig og for godt helt ute av bildet, men samtidig er jeg såpass interessert i og opptatt av jente/kvinnefotballens utvikling, generelt og på Nordmøre spesielt, at jeg lar det stå til. Men jeg har som spiller, trener og journalist i ulike sammenhenger «vært innom» såpass mange miljøer at jeg er mindre opptatt av klubbens navn enn mange andre.

Derfor – og dette er delvis noen tanker jeg har hatt i mange år, flere tiår, som jeg hadde planer om å lufte og kanskje få realisert mens jeg var i Surnadal. Men jeg kom aldri så langt. Tiden gikk stort sett med til å holde hodet over vannet, planlegge, organisere og få med nok spillere til å stille lag i neste kamp. Men jeg rakk å få med meg at det også er andre trenere i klubben som har lignende tanker. Det inspirerte meg, samtidig som det frustrerer meg litt at jeg ikke fikk mer tid.

Jeg vet nemlig at det også er andre klubber på Nordmøre som sliter med rekrutteringen. Derfor har noen av oss snakket sammen om å få flere klubber til å gå sammen om å lage et større og bedre treningsmiljø, der begge delene av ordet er viktige: Trening og miljø. La likesinnede komme sammen både for å trene og spise pizza sammen. Bli kjent, lære av hverandre og lære hverandre nye ting.

Bli trent av nye trenere, prate litt fag, sosialisere og skape utvikling langt utover klubbegrensene.

Bryte litt opp i treningshverdagen, få med alle klubbene på indre Nordmøre og gjøre hverandre bedre. Hvis én klubb skal ha framgang og gjøre det bra, trenger den nemlig noen å måle og matche seg mot.

Det har vært en tøff sesong på flere måter, både for Surnadal/Søya/Todalen damelag og undertegnede. Nå når sesongen er over og ting har roet seg litt, finner jeg at det kan være tid for å dele disse tanker – både på grunn av erfaringer jeg gjorde meg mens jeg var trener, og analyser jeg har gjort senere.

Og her må jeg få lov å påpeke at jeg fikk rett i én ting: Det bor mye fotball i denne gjengen. Likevel: Slik jeg ser det, er vi nødt til å innse at det er en aldri så liten elefant i rommet: De fleste spillerne trener for lite, er for lite på trening, «er ikke ivrige nok». Og la oss være enige om én ting til: Verden er i endring.

Jeg la tidlig merke til, og lot meg overraske av, at 18-åringer kom kjørende på trening i egen bil. Og skal du ha råd til å ha egen bil, betyr det at du må tjene penger. For å tjene penger, må man jobbe. For skoleungdom – som de aller, aller fleste på laget er/var – betyr det jobbing på kvelder, lørdager og søndager. Det er også da all trening og kampaktivitet foregår. Og når en spiller melder forfall til trening på grunn av at hun skal jobbe, ja, da er det selvfølgelig ikke mulig å kritisere eller bebreide spilleren for det. Det er ingenting som trumfer det, det går ikke an å si noe på det, uansett hvor viktig neste kamp måtte være for laget.

Da jeg trente damelag på 1980-tallet var det «ingen» spillere som hadde egen bil. Da var det heller ingen som jobbet. Dermed var spillerne heller ikke borte fra trening. Men i dag er det blitt slik at man (i tillegg til bil) bare må ha de nyeste mobiltelefonene, gjerne også riktig PC, de kuleste klærne - i tillegg til at det er helt vanlig å farte land og strand rundt på konserter og andre tilstelninger. Da må man jobbe og tjene penger. Da blir det ikke tid til så mange fotballtreninger.

I tillegg til de som jobber for å finansiere (mo)bil, var det flere av spillerne som jobbet for å delfinansiere studier, og flere av spillerne hadde flere jobber. Det var også spillere som – ærlig og redelig – takket nei til å være med på grunn av jobbing. Dette er dyktige unge damer som står på og sørger for en god start på voksenlivet, det må være klinkeklart!

De spillerne som har vært i hel- eller deltids jobb skal heller ikke ha skylden verken for det ene eller andre. Men selvfølgelig blir det da mindre tid og spillere igjen til amatørlaget i fotball.

Slik er verden blitt, og derfor er jeg også stor pessimist med tanken på framtida, både for dette laget og mange andre lignende fotballag. Det er rett og slett ikke tid nok igjen. Sagt på en annen måte: Det er ikke lenger spillere nok som vil prioritere nok tid til at laget kan bli godt nok.

Dette ser og hører jeg eksempel på fra mange steder over hele landet. Det er mitt inntrykk at det er stadig færre klubber som har ressurser nok til å legge forholdene til rette slik at et stort nok antall spillere vil og kan satse det som må til.

At man etter videregående «må» ut av bygda, ofte til Trondheim, er selvfølgelig også et stort problem. Spesielt når vi spiller i «Sunnmørs-serien». Og jeg har forståelse for at både studenter og/eller de med helgejobb kvier seg for å dra til Molde og Ålesund for å spille kamp. Da går helga.

Det som gjør situasjonene noe lysere for Surnadal og omkringliggende dalstrøk, er at de har god rekruttering på jentesida. I alle fall på kort sikt. I Surnadal er det flere yngre årsklasser som har gode lag og spillere, og ikke minst: Det jobbes godt på trener/leder-siden, og jeg har sett mange spillere som i løpet av et par-tre år kan etablere seg på – og styrke – et seniorlag i fotball på kvinnesiden.

Hvis de har tid.

Henrik «Henne» Aasbø.