Tiltalt, dømt og straffet

Sto det i pressemeldinga som klubben(e) hadde sendt ut, publisert i Driva, Tidens Krav og på Trollheimsporten. Denne var i sin helhet klubbens versjon, utformet uten min viten og medvirkning. Sannheten er at dette var en regelrett sparking. Uten diskusjon, uten at jeg fikk vite hvorfor, og uten at min versjon ble hørt.

Derfor kommer den her.

Denne dagen hadde jeg igjen kjørt de 530 kilometerne fra Langhus til Surnadal, klar for å lede trening samme dagen, samt å lede laget under kamp dagen etter. Da jeg ankom Syltøran ble jeg møtt av to karer som i løpet av et 10-12 minutter langt møte fortalte at jeg hadde fått sparken, og jeg forsto at det var ønskelig at jeg forlot anlegget før spillerne kom.

Jeg var overrasket, forvirret og utrolig skuffet. Det kom som lyn fra klar himmel. Jeg lurte på om det gikk an å få vite hvorfor, men dette ville de ikke si så mye om – bare at det visst nok hadde vært noen klager. Alt var bestemt, sannsynligvis av folk som knapt nok hadde vært verken på trening eller kamp. I det korte møtet fikk jeg kun vite at det ikke hadde noe med resultatene å gjøre. Jeg vet ikke vite hvem eller hvilket forum i klubben(e) som hadde bestemt dette.

Så sent som kvelden før hadde jeg hatt en helt normal kommunikasjon med min assistenttrener, om neste dags trening og lagoppstilling på lørdag, som vi igjen var enige om. Det var ingen ting som tydet på at noe var i gjære, jeg hadde ikke hørt et pip fra noen og jeg kan ikke skjønne at det hadde vært noen form for «episode» som kunne utløse noe sånt. Men jeg fikk høre at man måtte ta dette drastiske grepet nærmest for å redde jente- og kvinnefotballens framtid i bygda.

Det var bare å legge halen mellom beina og forlate Syltøran. Jeg kunne ikke engang ta farvel med spillerne. Da jeg noen minutter senere klikket meg inn på nett var jeg allerede kastet ut av den interne Facebook-gruppa og klubbens pressemeldinger lå ute i alle lokale medier. Da gikk jeg fra forvirret til provosert.

«Aasbø, som er busett på Langhus utanfor Oslo, har våren 2018 pendla til Surnadal for å trene laget. Klubbane var klar over at dette ville bli krevande både sportsleg og praktisk, og ei totalvurdering gjer det no rett å avslutte her. I det ligg det ei erkjenning av at prosjektet ikkje har fungert som ønska», het det videre i pressemeldinga.

Hva som ikke har fungert, aner jeg ikke. Dette hadde jeg ikke hørt noe om, heller ikke senere. Jeg hadde tross alt hatt en dyktig assistenttrener i bygda, og minst en av oss hadde møtt opp – godt forberedt – på hver eneste trening siden vi startet 3. januar. Men i pressemeldinga ble det gitt et klart inntrykk av at pendling og lange avstander var problemet. Dette var nok også taktikken, for å skjule at klubben(e) igjen hadde sparket en dametrener, og dette er så langt fra sannhetene som det går an å komme.

Sparkinga var et sjokk og har senere gått hardt innpå meg. Det er helt greit å mene at jeg er en dårlig fotballtrener – det kan til og med være riktig. Og så er jeg forferdelig dårlig på Facebook. Men som menneske kan jeg ikke behandles på denne måten.

Også etter sparkinga har det i grunnen vært «dørgende stille» fra laget og klubben. Hva som hadde foregått eller skjedd i bygda dagene før, er fortsatt en gåte for meg. Jeg har som mange vil vite ivret for jente- og kvinnefotballen, både i Surnadal og andre steder, siden jeg ble trener for jentelaget i bygda i 1981. Nå var jeg plutselig blitt jente- og kvinnefotballens største problem og dens verste fiende, en de måtte kvitte seg med øyeblikkelig. Det gjør utrolig vondt!

Her må jeg legge til at jeg tror den løsninga klubben har funnet fram til nå, er meget godt. Jeg tror også at spillerne neste gang (neste år?) de spiller i 2.divisjoin, vil ha stor nytte av erfaringene de høster denne sesongen.

Å være fotballtrener kan være en ensom tilværelse. Ikke minst når man bor så langt unna. De mange timene i bilen opp og ned Østerdalen, lange fjellturer etter vonde tap, planlegging og gjennomføring av trening, alene på benken som fagperson under kampene – ingen å «spille ball med» i kampens hete, ingen å innhente en «second opinion» fra, man må sjøl se alt, løse alt, ta alle avgjørelser og gi spillere (til dels tunge) tilbakemeldinger. Hvem spiller og hvem spiller ikke.

I mange av kampene i år så jeg at motstanderne stilte med både tre, fire og fem på benken, som diskuterte og «kappast om» i gi instrukser til spillere. Jeg har til og med fått tilbakemeldinger fra andre klubber om at de syntes jeg var veldig alene om alt rundt laget.

Nå følte jeg meg mer alene enn noen gang. Ingen å henvende seg til, ingen til å tale min sak, ingen støtte å få. Jeg hadde fått sparken, ingen om og men eller ankemuligheter. Det var både flaut, ydmykende og nedverdigende. At jeg ikke fikk vite hva som var grunnen, gjorde det hele enda mer absurd. At klubben ga inntrykk av at dette skjedde frivillig var direkte provoserende.
I likhet med en langt mer omtalt sparking av trener litt lenger nord, framgår det også av min kontrakt at det skal skje skriftlig, at mine argumenter skal høres først osv. Her var det ingen drøfting, ankemuligheter eller tillitsvalgt. Men når en breddeklubb nedover i divisjonene sparker sin trener midt i sesongen, må det jo være noe alvorlig.

Jeg fikk ikke vite hva jeg var anklaget for, men jeg var både blitt tiltalt, dømt og straffet. Uten rettssak. Jeg følte meg som nettopp det, en kriminell. I næringslivet kunne dette aldri gått an.

Dette etter å ha ofret alt i seks måneder, lagt sjela mi i jobben og prioritert trenerengasjementet framfor både familie, helse, jobb og økonomi og kjørt over 20.000 kilometer. Med reising, planlegging og gjennomføring hadde jeg ofte brukt opptil 12-15 timer av dagen og engasjert meg i oppgaver langt utover det trenerjobben behøvde å omfatte. Nå var jeg altså ikke bra nok eller velkommen lenger.

Dette skjedde etter at klubben aldri greide å skaffe lagleder for laget, det tok tre måneder før jeg fikk meg forelagt en kontrakt, som var noe annerledes enn det som var avtalen da jeg tiltrådte, det hadde gått tre måneder av sesongen før vi fikk en bane å trene/spille fotball på, mine private notater viser at vi på de fleste treninger og kamper hadde fra fem-seks og opp til 10-12 spillere borte (jeg hadde for eksempel aldri hele forsvaret til stede på en eneste trening), jeg var blitt lovet at klubben hadde keepertrener, det så jeg aldri noe til, og hva skjedde med trenerkoordinatoren som vi hadde snakket om at skulle bidra til å utvikle klubbens trenere…
Jeg kunne fortsatt.

Blant annet var det jeg som måtte ordne både med treningskamper og omberamming av seriekamper. Her hadde jeg aldri kontakt med de andre klubbenes trenere, det var alltid deres lagledere som tok seg av dette.

Videre har jeg i skrivende stund (23. juli) fortsatt ikke fått ei krone fra klubben(e), verken for trenerjobben eller kjøringa. Også her er jeg litt forvirret akkurat nå. Jeg har blant annet betalt rundt 5000 bare i bompenger. Men dette er ikke det viktige for meg, og jeg var som frilanser forberedt på at jeg ville tape mye inntekt på å ta denne trenerjobben.

Nå måtte jeg altså vekk umiddelbart. Jeg opplevde det som blodig urettferdig. Jeg er ingen kald person som kynisk setter unge jenter på benken. Ja, det ble en del oppmerksomhet på det vi ikke var gode på, men det var tross alt min oppgave, og jeg prøvde å være konstruktiv, alltid å formidle hva som ville vært en bedre løsning. Og ser man på tabellen, forstår man at det må ha vært en del å rette på. Sjøl om jeg skjønner at det kan oppleves som tøft for en 16- eller 17-åring å bli plassert eller værende på benken. Derfor har hvert eneste laguttak og innbytte forfulgt meg i mange uker etterpå. Var det riktig, kunne eller burde jeg gjort noe annerledes…?

Men jeg formidlet også viktigheten av at spillerne møtte på trening med riktig innstilling, være «påskrudd» og tåle å bli stilt krav til. Oppdraget jeg fikk av ledelsen var nemlig helt klart å ta de grep jeg mente var riktig og nødvendig for å berge plassen i 2.divisjon. Noe som ville være viktig for klubben på sikt.

Derfor ble det også bestemt at vi skulle forsøke å styrke stallen med spillere utenfra. Denne oppgaven tilfalt meg, men jeg krevde at både styret og sportslig utvalg tok stilling til dette før jeg kontaktet spillere. Tilbakemeldingen var klare: Målet er å overleve i divisjonen, da trenger vi de forsterkninger vi kunne få. Jeg var i kontakt med 19 spillere, face to face eller per telefon. I ettertid har jeg skjønt at jeg her ble sittende med Svarte-Per: Det var mange av våre egne spillere som ikke likte at nye spillere kom inn, og jeg fikk skylden for dette (les: at noen havnet på benken).

Inntrykket som er skapt i ettertid, er at dette ble for tøft og slitsomt for meg. Slik var det slett ikke. Jeg trivdes både med reisinga og med treneroppgaven. Jeg hadde fortsatt mange planer og tiltak jeg hadde lyst til å sette i verk. Samme kveld som jeg ble sparket, hadde jeg invitert til spillermøte for å diskutere sommeropplegget. Jeg var motivert for å jobbe videre, på hver trening, for å utvikle både laget og enkeltspillere.

Men nå var jeg ikke lenger velkommen på Syltøran.

PS1: Det er et faktum at dette er tredje gang på ett og et halvt år at dette laget/denne spillergruppa har ønsket – og oppnådd – å avskjedige sin trener.
PS2: Jeg må være den eneste treneren til Surnadal IL som to ganger er blitt sparket uten sjøl å være til stede eller fått muligheten til å tale sin sak. Første gang det skjedde var i 1984.

Henrik Aasbø

Surnadal IL Fotball sitt svar til Aasbø kan du lese her