Avbbest og attrabø

Det meste av dette stoffet er om rindalsdialekta - men du finner ogsåmye om surnadalsdialekta. Er det noen som har kommetarer til dette duialektstoffet er det bare å ta kontakt: redalktor@trollheimsporten.no. Surnadalsdialekta finner du alt om her på heimesidene til Surnadal kommune, der Sverre Hatle har samla svært mye stoff i  et prosjekt.Avbes og attrabø

E dessverre itj hælt stø ti rindalsdialekt, enda e feira 25 år som innbøggar her e bøgda e går. Minj prøva læll å oversettj sa orda hain Edgar ha te helgatidtrøyt åt oss. E fe vel korreksjon om e tek fel, håpa e.

Avbes = roe ned
Attrabø = kontraordre
Barkjuk =g rankongle
Dåms = lukt
Fren' = duft
Ombøsam = nysjerrig
Ta felånj =t a skrekken

D e guste gøytt med den her sida, men vanskelig med dialekt når en gjærn vil hell på si eiga(fosning)  Men åtet Magnar, e og ferbli døytt fer mne.

Ingrid R. H.

Samme dag hadde Ann Grimsmo noen kommentarer til Edgar Kattems siste innlegg (sjå dialekt) om myrbøying m.m.:

For meg ser det ut som hokjønnsordet myr blir bøygd som hankjønnsord slik Edgar skriv det. Jamnfør hæst-fleire hæsta-hæstajn (ein hest), men ei bru, fleire brue, bruin. Eg meiner eg brukar forma brue.

Det var mange kjente ord i Edgar sitt innlegg.
Attrabø heiter vel på bokmål "å melde avbud".
Barkjuke = barkongle,
ombøsam = nysgjerrig.
Når ein te felånj, blir ein skremt. 
Å avbes meiner eg er å ordne opp, roe ned (så det ikkje heilt "tar av").
 

Lars Gudmund Røen har kommentarer til Edgar-ord og lange lister fra Driva Sjå bilder til høyre)på gammel-Porten 10.02.2008

- Va på høttånn e går (9.2.) å henta Driva-utkløppa me orå na Jorunn Trønsdalå. Det va lik fint ver der så e Todala, så det vart itj så vi rent neatt ferre de vart stjymt å halmaørt. Da han' stjærpa på så de va en littin skarraskå. De va itj fritt fær æt de va tværstoppfør innkvan plassn' så det vart skåtte æn å annan bjønn. Det vart rægga pork ne de brattast bakkapellan så vi unngjikk de staøst kabbysånn, skriv Lars Gudmund Røen.

Prøva me på lesta hass Edgar.
"Avbes" eller "abes" er å roe ned noen som er oppøst og/eller sint.
"Attrabø" er å melde avvbud eller "å sei opp na bøa vi sent".
"Barkjuk" er jeg usikker på, men "kjuk" er ei utvekst på tre som en kan lage boller og kopper av når dem bli "tuhållå". Jeg prøver derfor på at det må være en utvekst på et bartre, helst på furu. Har aldri sett "kjuk" på gran. Knøskkjuk er sopp som veks på trea som kanskje er opphav til den lokale versonen?
"Dåms" er jeg også usikker på, men "dåm" er lukt av kansje ikke de beste varianter.
"Fren' " er i tilfelle nært beslekta med "dåm". Da er det snakk om at det er kraftig, sterke lukter. "Du fe itj kåmminn me sa kleå, de e bære så det "frene" kustjit tå de.
"Ombøsam" er nysgjerrig.
"Ta felånnj" er å bli redd og skremmt eller når det blir det for mye av det gode når noen er for freidig i sine uttalelser.

Lars Gudmund Røen

Anne og Svein Ingbrektslin har forklaring på Å dåms og å streinn 10.02.2008

Å dåms e de såmmå så å lukt hæll snus på. Når oss e oppå myrain hæll oppi fjellå å sjer om sauin vår om somrainn, e det mang tekså så kjem å dåmsa på oss å lura på om oss he mjøl hæll salt ni lommåinn.

(Liv Løften si liste: streinn = stelle i fjøset)

Å streinn e de såmmå så å skråp ne møkkja å båsså poinn åt dyrå.
Eitt fjøsstell består se tå mykkjy mær hæll streinning; både tjoning å brynning å mjøking å vasking, myllå anna. Å da e de ittj fritt for at de frena tå kjeldressa din når du e ferdi`.

Myrar og småpøkku - ein kommentar utafrå - frå Sverre Hatle og her finn du ordlista over surnadalet. Dette kom som ein kommentar på gammel-Porten 13.02.2008:

Det er nok ikkje noko særfenomen på Nordmøre at somme hokjønnsord har a i fleirtal: ei myr – myrar, ei vik – vikar, ei øy – øyar, ei elv – elvar, eller at somme hankjønnsord har e i fleirtal: ein streng –strenger, ein sau – sauer. Desse formene er vanlege over store delar av landet og skal skrivast slik i nynorsk.
Det kan hende at ordet småpøkku blir bruka slik at ein kan tru det er snakk om vaksine, men småpøkku (småpoke) er den sjukdommen (barnekoppar) som ein vaksinerer mot.
Etter å ha gått gjennom Bjarne Østbø si samling av surndalsord er det – som venta – greitt å sjå at med få unnatak er det snakk om eit felles ordtilfang i begge bygdene – og for så vidt langt vidare. Det er storveges å sjå iveren etter å blankslipe denne språkarven. Det er viktig å komma i hug at dette ikkje er ”raritetar”, men ein rikdom av uttrykksmåtar som vi skal halde fram med å bruke i tale og skrift.