Skat, pjaks og litt anna.

Du finner alt stoffet fra gammel-porten om Dialekta - klikk på Dialekt under Hovedsida. Surnadal Heimbygdlag har et kontinuerlig prosjekt gående omkring Ordliste over surnadalsmålet. Det finner du alt om her på heimesidene til Surnadal kommune.

Har du kommentarer eller innspill til dialektmagasinet på Trollheimsporten - send til: redaktor@trollheimsporten.no. Denne gangen starter vi med:

Skat, pjaks og litt anna 30.03.2008

Edgar Kattem har sendt oss en ny tekst angående dialekta vår

Tenkte at jeg skulle unngå å ødelegge påskestemninga med tørt stoff om dialekt! Og det var nå ikke nødvendig heller, for Magnar og Lars Gudmund løste elegant det meste av dialekt-nøttene mine alt før påska satte inn.

Men ett av svara som kom ga meg litt å tenke på. Og det var ordet skat der Magnar svarte at det er kvisten som blir att etter tømmerhogging. Den tida jeg var med i tømmerskogen lærte jeg det at skatet, det var toppenden av et felt tre. Grovt rekna det som var ovafor det som kunne nyttes til tømmer og slip - det var skatet. Minnes fra vinteren 1965/66 (første vinteren etter at jeg var konfirmert) at jeg var med far på tømmerhogging. Det var i motorsagas ungdom, og motorsagene den tida var i en slik vektklasse at det ikke var brukvisen å nytte dem til kvisting. Så vi hogg kvisten av stammen med øksa, på gammelmåten. Det var alltid godt å komme så høgt oppover treet med kvistinga at en kunne "hogg tå skatet". Med ei god øks gikk det utrulig fort å hogge av toppen (skatet) av treet med øksa. Føret reiste litt for fort for oss den våren, og det vart litt hast med å kjøre fram det tømmeret vi skulle ha fram. Og i hasten så vart en god del topper liggende att ukvista. Så det det lei godt ut på våren dro far og jeg bort i liene att for å ordne opp att - for å "kvest tu skat". Skata vart bruka til hesjestaur, utgardsstaur og ved. Denne kvistinga av skat seint på våren var et skikkelig grisearbeid. Vårsola hadde fått fram grankove (kvae) over alt på granbarken, og den seige og klebrige kova sette seg fast på nevene våre og absolutt alt vi tok i. Det var ikke berre i snarvenda gjort å legge fra seg øksa, alt hang fast.

Slo opp i "Trønderordboka" av Tor Erik Jenstad og Arnold Dalen. Der er forklaringa - i grove trekk - at i Trøndelag blir ordet skat bruka om toppen av et felt tre, mens på Møre blir det brukt om kvisten etter tømmerhogging. Er forklaringa så enkel at vi oppi Romundstadbygda bruka "trøndervarianten", mens lenger ned i bygda er "Møre-varianten" bruka? Håper på svar fra fleire omkring dette.

Å legg e skatå betyr at tømmeret ligg kvista der det datt. Å ha tømmer "leggann e skatå" kunne være krise om det kom snø før en vann seg til å kjøre det sammen.
Et lite apropos til ordet skat. Jeg minnes den tida Hans Hyldbakk skreiv "Brev frå Kleiva" i Driva. Da skreiv han titt og ofte om skatkvisten som han dro fram og brente som ved. Dette her misforsto jeg litt, jeg oppfatta det slik at han berre tok kvisten av skatet (toppen) av treet. Jeg hadde god lyst til å spørre om grunnen til at den gode Hans ikke tok kvisten frå heile treet! Heldigvis vart det aldri til at jeg stilte det spørsmålet. Og bra var det, så slapp jeg å dumme meg ut - den gongen i alle fall.
En pjaks er som Magnar skreiv et lås i f. eks. et kuband. Det er en kjettingpjaks. Men det er og noe som kalles en tømmerpjaks (tømmernål). Det var en liten kile av stål som vart bruka til å låse fast tømmerstokken til gjørekjettingen. Det var en pjaks i enden på kvar av kjettingene som var festa til "busta" på tømmerstøttingen, men det var og bruka lause pjakser. Når stokken var gjørt fast på støttingbusta, vart en pjaks slått gjennom ei kjettingløkke og inn i stokken. Dette for å hindre at lasset skulle gli fram- eller attover i bakkene om gjøringa vart litt slakkere under kjøreturen. Disse tømmerpjakene var av herda stål, og det kunne hende at de brotna når de vart slått inn i frossent tømmer. Da var det en uskrevet lov at den biten som satt att i stokken skulle hogges laus att straks. Det var katastofalt for et sagblad å skjære inn i biten av en herda pjaks.

Litt om å sviss. Det er det samme som sveising på gammelmåten, essesveising eller varmesveising. Når stål blir varma opp til ca. 1.300 grader blir det "plastisk og klebrig" (i følge en gammel yrkeslære for smeder) og to stålstykker kan da bankes sammen og sitte sammen som kompakt stål. Dette var en arbeidsoperasjon som krevde erfaring, den temperaturen ligger faretruende nær smeltetemperaturen for stål. Jeg var med i smia og såg at bestefar svissa kjettingløkker. Det henda at bestefar var ganske tagal og lite snakkesalig når han dreiv på med dette.
Det får være nok for denne gongen. Men jeg håper at fleire skriv inn og fortel om kva de legg i ordet skat!

"Fritjent" 31.03.2008

- Jeg har lest de fleste innleggene på porten med stor glede, skriver Tor Ålbu.

- Etter å ha undervist i over 20 år her på Sunndal ser jeg at det er svært mye som er likt dialektmessig i Rindal og Sunndal. Det var bare en gang jeg husker at ingen forsto hva jeg mente, og det var da jeg sa: "E e nå fritjent e no da." Dette ble sagt til gode kolleger, bl.a. norsk-lektorene, og måtte forklares og utdypes.
Hva var det jeg mente?

"Å vårrå fritjent" 31.03.2008

Edgar Kattem skriver:
Tor Ålbu spør om kva det betyr "å vårrå fritjent", og dette er vel et ganske vanlig uttrykk i Rindals-dialekta. Skal prøve å forklare kva jeg legger i dette uttrykket, og så får andre supplere om de har andre versjoner eller tydinger:

Så vidt jeg har oppfatta dette uttrykket, så stammer det ifra husmannstida. En del av betalinga for jordleia på en husmannsplass var at husmannen hadde et bestemt antall dager med arbeidsplikt på hovedbruket. Det var så og så mange dager i våronna, høyonna og kanskje til andre tider. Når husmannen var ferdig med dagene med pliktarbeid, f. eks under våronna, var han "fritjent" og kunne fullt ut konsentrere seg om våronna på plassen hos seg sjøl. Men det kan naturligvis finnes fleire forklaringer på opphavet til dette ordet.
Overført til dagens forhold vil det vel bety at en har gjort unna det arbeidet en er pålagt, og kan gjøre meir eller mindre som en vil etterpå.
Har og hørt uttrykket brukt i overført betydning om ting, klesplagg, sko eller lignende som er utslitte og modne for å bli kasserte.

Et røsnaverk, og en ljøstjyv 05.04.2008

- Det vart lite liv i dialektspalta denne helga - så jeg får prøve å dra i gang litt att. For å sjå om det er noen som "bit-på", skriver Edgar Kattem.

For ei tid sida ringte ei dame fra Romundstadbygda til meg, og etterlyste betydninga av ordet "et røsnaverk". Da mintes jeg godt det ordet. Og sjølve betydninga var ingen av oss i tvil tvil om. Et "røsnaverk" (uttalt med rindalsvoklaen mello a og ø) betyr en prestasjon, eller arbeid, ut over det vanlige. Men det jeg ikke kan minnes, er om ordet er ment i positiv eller negativ betydning. "Å gjerra et røsnaverk", var det å gjøre noe skikkelig svært og godt, eller var det å gjøre skikkelig ugagn? Håper på kommentarer!
Så vil jeg spørre om et ord jeg minnes bestefar bruka. Det var ordet "ljøstjyv". Veit noen i dag kva det betyr?

To kommentarer, og noen nye nøtter 06.04.2008

Fra Magnar Almberg:
Først til Ingrid Løfaldli:
Endeleg var det nokon som greidde det med å "bine" det er heilt rett det som Ingrid skriv. I tillegg er eg heilt enig med ho om kva "skat" er.
Så Edgar:
Røsnaverk: Eg meiner at det vart bruka både om noko godt/stort som var gjort og det motsette.
Ljøstjyv: Meiner at eg har høyrt ordet, men er usikker på tydinga. Det vart ofte sagt til nokon som hadde det travelt, fer du å låne ljøs?
Kan det vera så gamalt at det er frå den tida at gjekk varmen ut i omnen/murn, så var det ikkje berre å bruke fyrstikker og tenne opp på nytt, men ein måtte til naboen "å låne ljøs", og da hasta det når ein var på heimveg for at glørne ikkje gjekk ut. Kan det koma av dette? At det var nokon som "lånte" ljøs utan å spørje? På museet er det eit redskap til dette formålet, ei ljøsskoff, den ligg i peisen på Løsetlånna.

Kva med nokre "nye" ord til helgatrøyte?

Slokkerskjør
Smeistol
Sænnband
Sjøldøå
Bættabol
Doom (har ikkje noko med å vera dum)
Glisfausk

"Smeistol" 07.04.2008

Smeistol er vel det same som smistol. Smistolar er dei hempene i bukselinninga som knivbeltreima blir drege gjennom for å henge fast på buksa.

Helsing frå Oddbjørg Ljøkjell

Jessvinjnjt 10.04.2008

- bærre e får litt tid på me, skriver Ingfrid Opøyen.

Takkar Joralf Halgunset for utfordringa, men når eg les orda som har kome opp på internettet, så er eg ikkje så sikker på at eg har meir å bidra med.
Ja, har notert ord som har vorte sagt. Samla dei og send dei (ja, i brev med frimerke) til folk eg kjenner. Spesielt har dei som ikkje bur i bygda lenger sett pris på dialektorda mine. Men, det heile starta vel med at far min gjekk engelsk-kurs på Skogen skule på 80-talet. Da dukka det opp ord som ikkje finns i noka ordbok. Han kombinerte engelsk med norsk. Desse orda byrja eg etterkvart å samle, og i tillegg kom jo desse rindalsorda også opp som noko eksotisk. Når ein ikkje lenger bur i bygda, da er det dessverre sjeldan eg kan snakke om gøtjtj og glaschist, og at eg kan gjere med forstått med det.

"Heén fått se ståkar?"
"E fer å sæll nommer".
"Æn lyt bruk færrstanjnje denjnj så heé"
"Et´n se ittj metjtj, så slækje´n se ittj metjtj hæll"
Og ho som gjekk i tysko heile vinteren, og som sa: "d bli nå likar no", da det byrja å gå mot vår.
Og ein lommundaling, eller var det rørdaleng?, som gjekk til doktor på Orkanger. Han hadde vondt i foten. Det veks ikkje opp slike tøffingar no for tida.
Kor har det vorte av alle utnamna på folk?