10-årsjubileum for backpacker fra Rindal, del I

Den 4. januar i 2011 var det akkurat 10 år siden jeg, Berit Storholt Flåtten, og ei venninne reiste ut for å bli verdensvante. 20 år gamle var vi da vi i 2001 dro ut på en 6 mnd reise i ulike land og verdenshjørner, uten mobiltelefon og med dårlige internettforbindelser. Mens snøen nå daler ned her oppe i nord og vi pusser vekk siste rest av jula, har jeg lyst til å dele noen av mine reiseopplevelser med trollheimsportens lesere. Her kommer første del av vår reise, den gikk fra Norge til India.
 

4. Januar 2001 Fra Rindal til Bombay i India
Det er på dagen i dag ti år siden jeg og ei venninne fra Løten stupte hodekråke ned til India, 20 år gamle på vei til vårt første store eventyr. Vi satt som to «»nykonfirmerte» oppe i det store flyet og så bakken under oss, lysene fra Bombay, luktene og lydene. Alt var nytt og vi visste ikke hva som ventet. Mannen ved siden av oss virket litt bekymret på våre vegne. Vi hadde utvekslet en samtale underveis, der det hadde kommet fram at vi var på vår første reise, hadde aldri vært i India før, og at vi egentlig ikke hadde noen plan for hvor vi skulle overnatte den første natten.  

Vi landet klokken 03.30 på natta. Væpnede vakter sto og tok i mot flyet. Vi kom inn i en ankomsthall som virket mer som et lagerlokale. Luften var tett, litt klam og det surret mygg rundt oss. Vi var ikke lenger i Norge, vi hadde dratt fra kulde og sne. En julefeiring med familie, trygghet og forutsigbarhet. I ett år hadde vi planlagt turen, fra da vi møttes på folkehøgskole og stiftet bekjentskap med ordet backpacking. Spennende, tenk å reise fra land til land på egen hånd, og alt du eier er en bekymringsløs ryggsekk og masse opplevelser. Ingen andre forpliktelser enn å ta vare på oss selv og hverandre i et halvt år ute i den store verden. Vi dro hjem hver til vårt etter folkehøgskolen. Vi hadde bestemt oss, ingen bekymrede foreldre kunne få oss til å snu. Vi skulle jobbe i 6 mnd. Også dra på vår egen skreddersydde backpackertur like over nyttår i 2001.

Nå stod vi her, i «lagerlokalet», ankomsthallen som luktet en blanding av gjørme og svettlukt. Det skulle være så enkelt som bare det, å hente sekkene, veksle litt penger til rupi, bestille en taxi før vi gikk ut av flyplassen også få den derre taxien til å kjøre oss til ei adresse vi hadde.  

Rullebandet slakket farten og stoppet, vi stod som et spørsmålstegn og skjønte ingenting. Hvor var bagasjen vår? Ett par andre hadde også samme problem, bagasjen var rett og slett ikke med. Ett ark til utfylling ble slengt framfor oss, det var da det gikk opp for oss at sekkene våre var savnet...
Vi hadde vært ca 45 minutter på Indisk jord, og nå stod vi der og skulle fylle ut et skjema skrevet med snirklete skrift på hindu. Ikke det at de var så veldig behjelpelig der inne på flyplassen litt over kl 04.00 på morgenen, men de fikk da oversatt nok til at vi fikk plassert navnene våre og beskrivelse av sekkene på riktig sted. Folkene der inne på flyplassen ventet tydelig et nytt fly ganske så snart, for det hastet litt med å få oss ut. De viste oss utgangen og før vi visste ordet av det, stod vi utenfor løvens hule...
 

Ikke hadde vi sekkene våre, ikke hadde vi fått vekslet til rupi og det eneste rådet vår venn i flysetet ga oss, om å huske å bestille taxi inne på flyplassen, det hadde vi selvfølgelig også glemt... «They will eat you alive if you go outside before booking a taxi». Jo mannen kunne vel ikke sagt det bedre. Der og da opplevde jeg for første gang et ønske om at «hullet i jorden» skulle åpenbare seg for oss, slik at vi kunne våkne hjemme i sengene våre, hjemme i trygge Norge, der ingen egentlig gidder å se to ganger på deg. Her sto vi utenfor flyplassen, og tre «fotball lag» med mannfolk var klare til å kaste seg over oss. Alle hadde en taxi, eller kjente en som hadde taxi, eller som bare plutselig kjente en som kjente en taxisjåfør. Og alle hadde selvfølgelig et hotell like i nærheten, eller kjente en som hadde et «very very good hotel, special price for you madamme». Og siden vi hadde tullet så lenge med den derre bagasjen, så var alle andre turister forduftet for godt, vi stod igjen som to nakne papirdukker. Det lyste uerfaren nordisk «lettlurthet» av oss. Hva skulle vi gjøre. Vi gikk fram og tilbake som to redde hareunger, mens mengden ble tettere og tettere rundt oss. Vi måtte slippe unna denne horden på et vis, og eneste mulighet var simpelthen å bli med en av disse mennene som «kjente en som kjente en».
 

Vi valgte en som hadde hengt på oss lengst med maset sitt. Skal si han fikk fart på seg da han trakk vinnerloddet, vi småsprang etter han bort til en svart og gul bil. Den hadde nå i hvertfall taxi skilt på taket. Mannen snakket greit engelsk, men selvfølgelig var det ikke han som var sjåfør, han var bare medhjelper sånn plutselig...
De startet bilen og svingte ut på veien. Vi satt i baksetet og prøvde å smugle pass og visakort opp i bh´en. Ikke en helt enkel sak å gjøre når en er så nervøs at alt skjelver verre enn jordskjelvet vi skulle oppleve noen uker senere. Om disse mennene hadde tenkt å robbe oss, så skulle vi ihvertfall prøve alt vi kunne for å bevare vår eneste identitet og eksistensbevis i dette landet, passet.
 

Etter vår håpløse smugleaksjon, fikk vi rotet fram Lonely planet fra sekken, vår backpackerbibel. Fant fram til siden med «museøre» og ei adresse til et herberg vi hadde funnet på flyet, like før landing. For vi hadde selvfølgelig ikke ordnet oss med overnattingssted før vi dro fra Norge. Vi pekte på adressen og gjentok gang på gang at vi var «erfarne turister som hadde vært masse i India, og det ikke var verdt å lure oss, for vi kjente triksene». Og vi la ut oppdiktede og desperate historier om at fedrene våre jobbet som politi hjemme i Norge, at vi var godt gifte og skulle møte mennene våre ved hotellet. De hadde bare reist litt i forveien, så det var bare de kjørte oss til riktig adresse og bla bla bla....
I bakhodet dukket det opp et avsnitt fra ei bok jeg hadde lest før jeg dro. Taxisjåfører og hjelpemenn som kjørte turister til bortgjemte strøk og ja... det verste kunne hende.
 

Taxien svingte inn på en mørk sidevei, bort fra trafikklys og ikke et menneske å se. Blodpumpa steg, blikkene våre flakket og svetten silte. Hva i alle dager hadde vi rotet oss opp i! Teksten fra boka jeg hadde lest hamret mot meg på innsiden av pannen, skulle dette bli det siste vi fikk se av verden. En mørk sidegate, en trang taxi og to hæslige karer med bart og gullkjede i forsetet. Det var da jeg husket at det var lenge siden jeg hadde bedt aftensbønn. Ja, jeg har vel aldri vært særlig trofast der. Likevel pusset jeg nå, med full kraft, støvet av min barnetro, og satte lit til at mine gamle gullfisker og stjerner på søndagsskolekortet skulle holde.
 

Karene i forsetet diskutert lenge på et språk jeg opplevde som tornekratt der og da. Nå snudde den ene seg og så på oss: «Here is your hotel, now you pay us 4000 rupi». Akkurat i det han sa dette, ble dørene låst og begge mennene stirret hardt på oss. Det fungerte ikke med hoderegning akkurat da, jeg prøvde febrilsk å finne ut hvor masse penger dette egentlig dreide seg om. Vi hadde ikke rupi, men vi hadde heldigvis vekslet til oss noen dollar før vi dro fra Norge. Indere liker dollar og det håpte vi disse karene også. Vi ga de ett par sedler og sa at dette var alt vi hadde, kunne de nå se å få åpnet slik at vi fikk komme oss ut. Diskusjon på tornespråket igjen, stemningen ble tettere og svetten silte som en vill vårflom. Det sa klikk, den beste lyden vi kunne fått, dørene var åpne og vi stupte ut. Ut i den mørke, litt kalde og stille morgenen i India.
 

Når du er i India, så er ikke stillhet noe godt tegn. I India er det alltid lyd, der er det alltid noen som henger etter deg, alltid lys og trafikk. Er du på et stille sted i en storby som Bombay, da er du på feil sted, et sted der turister skal holde seg langt unna. Dette tenkte vi ikke noe på, vi hadde fått friheten tilbake og sto skjelvende på fortauet og så på skiltet som viste navnet på vårt hotell.
 

Vi var trette etter reisen og utladet etter den psykiske påkjenningen. Alt vi ville ha, var ei seng! Vi banket på døren, men ble møtt med et hodet som ristet og dårlig engelsk, «No bed, you can not sleep here». Ingen rom ledig, ikke en sofa eller madrass en gang. Ute var det kaldt og like rundt hjørnet var det plankeskur og søppelplass. Det å vandre rundt i dette området var å be om å bli ranet og slått ned. Vel, vi hadde greid taxituren, så vi skulle nok greie dette også. Vi smøg oss ut på gata igjen og oppdaget til vår store glede at det lå et litt større hotell like i nærheten. Vi banket på dørene og vi slapp inn. Tre herrer med bart og hvit skjorte ble med ett veldig hjelpsom, da to utslitte jenter på 20 år kom snublende inn. Jo, de hadde rom og vi skulle få ett av de beste de hadde, men det kostet selvfølgelig mange dollar! Fram med lappene igjen, og vi bladde opp til den dyreste overnattinga vi hadde på de 6 månedene. Og rommet var absolutt ikke eksklusivt. Tapet som hang som et krøllet slips nedover veggene, ei seng hardere enn steinblokkene ved porten, teppe tynnere enn silkepapir og ei vifte som bråkte verre enn ei korntrøske. Badet var nok det verste, for det hadde tydeligvis vært tilbud på signalrødt da de skulle pusse opp rommet. Spraymaler du et bad med signalrødt i India, ja da blir absolutt alt rødt. Til og med på innsiden av doen! Vann i dusjen hadde det nok ikke vært de siste årene og renholdsbudsjettet var nok historie. Og gjett hva, akkurat der og da var dette rene palasset, vi hadde ei seng og vi var trygt innenfor fire vegger med ei låsbar dør! I handbagasjen vår hadde vi med kvikklunsj fra Norge og heldigvis, lakenposene våre...

Og hvordan det videre gikk, fikk vi sekkene tilbake??? Følg med på Trollheimsporten...

Med hilsen en reiselysten Berit Storholt Flåtten