Loffejooon på tur i Reine

- Akkurat no så blæs det og vi har snøfokk fra fjellet og havets bølger sterkker seg flere meter opp og slår inn mot huset der æ bor. Så æ håpe det blir ei rolig natt, men dem varsler storm på søndag. Problemet er no om vi får stor rasfare innover mot Ramberg. Det er den vegen vi må kjøre for å komme oss til Gravdal legevakt og sykehus.

Med vennlig hilsen
Loffejooon: j.storholt@hotmail.com

Har du kommentarer eller meldinger å komme med til Loffejooon - er det greit å bruke redaktor@trollheimsporten.no også

Det lille Eventyrland

Hei godtfolk, nå er det blitt januar å æ ser at verden sliter rundt oss. Men slik skal det være og slik kommer det til å være, så æ må si vi har det godt når vi kan sitte i vår stue å beskue naturens makt. Men vi har også vårt som vi sliter med, bære på en annen måte uten den store fattigdom, krig og store naturkatastrofer. Jaja, vi kjenne også naturens krefter, og det har vi gjort i generasjoner og vi blir like overrasket hver gang.

I dag skal æ fortelle om mitt eventyrland, æ har nå farta rundt som loffer og trives hver dag.
Æ har fått opplevd både havet med Redningsskøyta, og blitt inne lås på grunn av uvær. Dette er ting som dere aldri kommer til å forstå, dette må en bare oppleve, for avstanden dere har til legevakt og sykehus er bare barnemat. Æ var ute med Redningsskøyta på en lokal tur å den tok 5 timer før vi kom til lege, og på en annen plass kjørte vi 15 mil før vi kom til legevakten, og i tillegg måtte vi stå å vente på at veien ble åpna etter at 5 vogntog og brøyte bilen ikke kom seg over fjellet.

Men tilbake til mitt Eventyrland, æ har strevd med i finne de rette ord, om livet her ute mot storhavet. For alt er så spesielt her ute blant fjell og hav, bare lyset her ute må bare oppleves og du trur nesten at du er i en film. I sommer da æ kom hit ut var det et yrende liv av turister, måkesang og havet som dasket inn mot land.

Stedet heter Moskenes og plassen jeg er på i dag heter Reine (øverst) og er hovedstaden i dette Eventyret, i dag kjørte æ ut til der veien stopper for storhavet. Her ute var æ også i høst, æ stod ute på klippene og såg utover himmelen og havet, og rett der nede i havet dukket det opp 15 – 20 spekkhoggere som jaget silda inn mot klippene der æ stod. Og like bortafor drev lokale fiskere sin egen jakt etter silda, hvalene jobbet i lag om dagens fangst. Å dere skulle sett sildestimen i sin kamp for å overleve, det var som om havet kokte og hvalen jagde stimen inn mot klippene bare få meter fra meg. Der kom hvalene en etter en opp og spiste av dagens fangst, for et samspill, bare en av gangen mens de andre holdt silda på plass.

I dag er det vind og snøfokk, men æ skimte sola der ute og bak meg kommer månen opp (sjå bilder til venstre). Æ skal være her en uke tid før min ferd går til et ukjent sted i Lofoten, for to dager siden møtte æ ei prinsesse eller skal vi si en fotomodell i 20 åra. Vi kom i snakk på den lokale Statoil butikken, vi snakket om vær og vind. Så spurte æ ka ho jobba med, Du æ jobber som fisker på en tråler sa ho, å æ gapte og fant ikke ord. Ho flirte til meg eller vrei seg i latter i lag flere der inne på butikken.

No har vi vinter og stedet ligger stille og vente på at turisten skal komme tilbake, her ute er dem vant til hardt vær med rasfare og vind i fra havet. Men husa her ute er så fin og hage lappen som dem har er bare en pryd å se på om sommeren, men alt er bygd på svaberg og øyer og hvis du ser godt etter vil du merka at hver si øy har sin egen farge og si egen historie.

I sommer gikk æ nesten hver dag ned på klippene og bare satt der i mine tanker, det var her æ møtte ho Ida. Ho satt der og sang da æ kom til min plass, æ hilste og vi kom i prat.
Ida hadde vokst opp her ute og hadde funnet sin mann her, ho Ida var så fin med sitt lange hvite hår som blafret i vinden fra havet. Æ spurte ikke om hennes alder men æ vil tru at hun kunne være ca. 90 år, men sprek og full av ord var ho.

Æ kan ikke fortelle alt ho fortalte til meg, men ho gikk ned hit og sang for sine kjære som ho hadde mistet på havet. Hun hadde mistet nesten hele sin slekt der ute, mann, barn, brødre og sin far. Hun fortalte også om damen i fjellet, Lofotens Madonna. Fortellingen var så sterk og æ kjente trangen til å felle noen tårer, æ stod opp og gikk inn til mitt lille rike og skrev noen ord.
Ida møtte æ aldri igjen, var hun bare en drøm eller var det hun som var Lofotens madonna.

Jeg har prøv og prøv å finne denne madonna i fjellet, æ har også spurt folk som bor her ute, men ingen vil si meg hvor jeg kan finne denne damen i fjellet. Fiskerne ser bort og vil ikke prate eller så vet dem ikke noe om fjellets under.

Jeg avslutter min fortelling i dag med et dikt, Himmelen rosa engler må bare oppleves.

Ha en fin uke, Loffejooon kommer også i 2011 til å skrive om sin vandring.

Lofotens Madonna

Himmelens rosa engler lyser over havet
vinden hvisler mens silda bruser i havet
I fjellet står Lofotens madonna å speider over sine menn
Hun passer sitt lille sted og synger sin vakre Lofotsang

Havets engler kommer inn från havet
båtene duver og alle jobber med å få silda inn
hvalen og fiskernes kamp, hvem får den største fangst
lofotens Madonna smiler og ler

En vakker gammel dame sitter på bryggen og synger
Hun speider på havet som tok hennes mann
Tårene rant mot hennes kinn, men røsten var så ren
Havet var hennes kirkegård
Men så ser hun opp å smiler og hvisker
jeg elsket min mann, vi fikk noen fine år
Men når døden kommer får jeg ikke hvile på hans arm

Loffejooon - Jon Storholt

Klikk på bildene nedenfor og sjå dem store og i serie - fra Reine i Lofoten: