Med nattog i India

Tredje del av reisen i India
 

Familien på venterommet

I 6 timer satt vi i et lite venterom. Vi var på vei ut av «Bollywood», millionbyen som kanskje er mest kjent som «filmhovedstaden» i India. Vi ville vekk fra storbyen og til de vakre områdene i Rajasthan. 4 uker hadde vi på oss før vi skulle fly videre fra Delhi og til Nepal.
 

Togsystemet i India er helt suverent, det går tog til hver en liten krok. Større utfordring er det å skaffe seg billetter og å finne ut når togene egentlig går. Vi stod som noen store spørsmålstegn foran billettlukene på stasjonen i Bombay. En kø for sør, en for nord, en for lokaltog, en for ditt og en for datt. De fleste skilt stod på hindu. Ett par ungdommer oppfattet vår frustrasjon og guidet oss vennlig til den bortgjemte turistkøen. Billetter til Udaipur ble kjøpt og en lang togtur fordelt på tre etapper ventet oss.

Første etappe var et lokaltog sammen med høner og geiter ut til Bandra. Der ble det en ventetid på 6 timer, før vi kunne bruke natten til å rulle videre inn i India. Vi fikk klare oppfordringer om å ikke bevege oss utenfor stasjonen i Bandra. Høy kriminalitet og en intens fattigdom var nærmeste nabo. Våre billetter var til 2.klasse, men fikk likevel lurt oss inn i venterommet til «upper class». Der ble vi i løpet av ventetiden kjent med en indisk familie. Familien bestod av bestemor, mor, tante, far, onkel, datter, kusine også videre bortover slektstreet. Kvinnene kunne litt engelsk og var veldig ivrig etter å snakke. Vi fortalte om vårt eventyrland med snø og ski. Kvinnene sørget for at vi fikk en innføring i skikk og bruk i India. Plutselig begynte to av de unge jentene i familien å dra frem den ene silkekjolen etter den andre. Det samme ble smykker, ringer, hodepynt og ørepynt. Hele slekta diskuterte og jentene forsvant ut døra med et utvalg. Da de kom tilbake var de sminket og pyntet til fest. Nydelige sarier med sterke og klare farger. De svingte seg rundt inne på det lille venterommet og fylte luften med frisk parfyme. Vi fikk forklart at den ene av disse jentene skulle giftes bort. Før bryllupet skulle jenta og den vordende ektemann treffes for å bli kjent. På de første møtene var mannfolkene i familien med, men nå skulle hun få dra alene sammen med sin kusine. Jentene fniste og forsvant ut av døra. Resten av slekta ble sittende igjen på venterommet og tygge på noen merkelige frukt som lignet kiwi, men smakte vondt.
 

En gjeng med bart og to bleke jenter.

Endelig! Like før mørkets frembrudd, kunne vi bane oss vei gjennom folkemengden på leting etter riktig vogn. Togene i Norge blir miniputt i forhold. Her kunne vi ikke engang skimte enden av rekka. Vi småløp fram og tilbake for å finne ut av systemet med 1. og 2 klasse, tolke tall og bokstaver på dørene. 30 minutter til toget skulle gå og det var hektisk på stasjonen. Det krydde av folk og bagasje. Svære oppakninger ble stablet på hodet. Snacks og drikke ble solgt fra vogn og kurv. Skopussere med sverte opp til ørene og tiggere som snek seg erfarent rundt i kaoset. Det kokte ved togene, svetten rant og støvet trengte seg inn i neseborene. Tempoet var høyt rundt oss, vi måtte holde fokus og tenke raskt. En sekk på magen og en på ryggen.
 

Utrolig nok fant vi riktig vogn og sikret oss de øverste køyene tett opp til taket. Rommet var trangt med 3 køyer, eller rettere sagt benker, på hver side. Teppe og pute fantes ikke, kanskje like greit når en så på renholdet ellers. Januar-natten i India er kald og vi hadde bare tynne lakenposer med. Det ville nok bli en kjølig natt. Toget rullet sakte ut fra stasjonen. En god gammeldags «tøffe tøffe toget lyd» og lange intense fløyt. Vinduene var nede og dørene oppe. Selgere og tiggere løp etter for å prøve å sikre seg de siste rupiene. Dag etter dag er de nede på stasjonene. Ser tog komme og gå, kjemper om de reisende. En strøm av slitte fraser synges ut for å nå fram. Hva er deres drøm? Lengter de også etter å kunne hoppe på et tog og dra ut i verden?
 

Bagasje ble stablet opp etter veggene og gjorde gangene enda smalere. Vi valgte å bruke sekkene våre som hodepute og sengekamerat. Det ble ikke store plassen igjen å ligge på, men det var greit å ha kontroll over eiendelene våre. Toget hadde fått opp farten og Bombay ble liggende bak oss. Nå ventet lange mørke strekninger. Vårt reisefølge var av motsatt kjønn, ja det fyltes faktisk opp med dobbelt så mange som det var sengeplasser til. Vi var glade vi hadde tatt de øverste køyene slik at vi slapp å få selskap i fotenden. Passasjerene kom fra alle kanter, men de pratet og diskuterte som om de hadde kjent hverandre lenge. Veivet med armene, strenge i blikket og høye rop. Jeg har alltid vært litt imponert over de som kan snakke på innpust og utpust, men disse mennene slo alt. Rundt oss gikk det en strøm av ord time etter time. Hva snakket disse litt «skumle» mennene egentlig om?

De sene nattetimer begynte å nærme seg. Lyspæra som dinglet i taket ga ikke stort fra seg. De mørke mennene ble enda mørkere og stemmene mer intens. Virket de ikke litt opphisset også?

La de en plan for hvordan jentene på øverste hylle skulle robbes? Hva om de var voldtekstforbrytere. Og hvem ville vel reagere om to turister plutselig ble borte i denne svarte natten... Uhyggelige tanker presset seg fram igjen. Vår første togtur og vi visste ikke hva de neste timene ville bringe. Opplevelsen med taxituren lurte fortsatt i bakhodet.
 

Uhyggelige lyder i natten

Hamring og banking på utsiden av toget. Høylytt krangel og skjærende skrik. Hunder som slåss og uler. Toget stoppet ofte på små og store stasjoner og vi håpte lydene hørtes skumlere ut enn de egentlig var. India sover ikke. Selgere og tiggere står klare når tog ankommer i nattetimene. De kommer ropende gjennom vognene og vekker deg opp om du har vært så heldig å sovne. En vet aldri hva som kommer når toget slakker farten. Det så ikke ut til at det var så mye kontroll på hvem som kom innenfor dørene. Og hva var egentlig denne bankingen på utsiden? Det hørtes ut som om noen slo med stokker mot togsiden. Godt vi slapp å gå av på en av disse stasjonene midt på natten. Blant erfarne «tog-tiggere» i de sene nattetimer, dukket et bustete barnehode opp mot sengekanten. To brune øyne stirret i mørket og en skitten liten hånd strakt seg bedende mot meg. Et liten gutt, blant mange andre barn som ikke hadde ei seng å sove i.
 

Det var ikke noe som het stille sone eller lukkede dører på 2.klasse. Vi var i India og vi lærte litt mer for hver dag. Lat som du har kontroll og ta utfordringen når de kommer. Bråket fra utsiden blandet seg med lydene av snorkede menn. Vårt «skumle» reisefølge viste seg å være ufarlige. De fleste fant seg en krokete stilling og sovnet. I flere timer hadde fantasiene våre spunnet et nett av skremmende tanker, en frykt det aldri ble noe av. Vi kunne ikke fortsette å bruke energi på noe som kanskje aldri ville komme. Mottoet vår ble «Det ordner seg, go for it!». Og det viste seg å være et mye bedre utgangspunkt når vi møtte det ukjente.
 

Vi skulle av i Ahmedabad for å skifte tog. Klokka nærmet seg søvnige 04.00, og når skulle vi egentlig gå av? De små høyttalerne bablet noe på uforståelig språk. Ett par av mennene rundt oss var våkne. Vi viste fram billettene og sa Ahmedabad. Mennene nikket og etter en halvtimes tid pekte de mot vinduet, «Ahmedabad». Trette, men stolte over å ha kommet et steg videre i India gikk vi ut av toget, og inn på stasjonen i Ahmedabad. En stasjon og en by som 14 dager senere skulle bli rystet av et stort og tragisk jordskjelv. Et jordskjelv som gjorde at den norske ambassaden i India meldte oss som savnet.

Det er en annen historie, så følg med videre på Trollheimsporten.