Reisebrev fra Swaziland i 2008

Om du er blant de mange som aldri har hørt om landet, så kan jeg fortelle at det grenser til Mosambik og Sør-Afrika, og er et veldig avslappa land (jeg tviler på om innbyggerne her har et ord for stress), med en utrolig fin natur. Det er et ekstremt fattig land, omkring 70 % av befolkninga lever under fattigdomsgrensa, og ca. 40 % er HIV-positive, noe som gjør Swaziland til det landet med høyest prosentandel HIV-positive i verden.Her i Swaziland tar jeg de to siste årene på videregående skole. Skolen jeg går på, Waterford Kamhlaba United World College of Southern Africa, ligger rett utenfor hovedstaden Mbabane, og er en internatskole med omkring 500 elever i alderen 11-19 år. Rundt 70 nasjoner er representert, men flesteparten kommer fra det sørlige Afrika. Skolen åpna i 1963, og var en av de første skolene i det sørlige Afrika som gikk i mot apartheidsystemet.

Skolen er veldig liberal etter afrikansk standard, men utrolig konservativ i forhold til Norge. Internatet er inndelt i jente- og guttefløyer, og etter klokka 22.15 skal en oppholde seg på sin side av internatet. Blir du funnet på feil side, venter «disciplinary hearing», og mest sannsynlig suspendering fra campus i en uke. Om man kommer for sent til timer eller ikke leverer inn skolearbeid i tide, venter såkalt "useful labour", som kan være noe sånt som å plukke ugress. Det er strengt forbudt å være berusa på campus, og suspendering ventes også om man blir tatt for å drikke alkohol, og blir man tatt for narkotika blir man utvist med en gang. Man blir også utvist om man ikke gjør det bra nok på skolen, eller har for høyt fravær, noe lærerne liker å advare oss om. Klokka 19-21 mandag til torsdag har vi «prep», og da skal vi være på rommet vårt og gjøre lekser. Nå høres det utrolig strengt og neste ulevelig ut her, men man lærer fort at regler er til for å brytes, og så lenge man er diskré, kan man stort sett gjøre som man vil.

På skolen tar man International Baccalaureate, bedre kjent som IB, en eksamen som er godkjent av universiteter over hele verden. Undervisninga foregår på engelsk, noe som var litt vanskelig i begynnelsa, men nå tenker jeg ikke en gang over det. IB er mye arbeid, men de fleste elevene her er motivert til skolearbeid, og man venner seg etter hvert til leksemengden. De fleste som går på Waterford begynner på universitet i USA (i fjor begynte ca. 65 % av avgangselevene der), og Storbritannia. Vi har ofte besøk fra universiteter fra disse landene, der de presenterer universitetet og avgangselevene kan bli intervjua som en del av opptaksprosessen.

Men det er selvfølgelig mye mer enn skolearbeid som gjelder. Det er mange fritidsaktiviteter som for eksempel Young Heros, som arbeider med å bygge en skole for fattige barn i Swaziland. GAP, som egentlig stod «gay and proud», men som måtte bytte navn til «gender awareness project» fordi homofili er forbudt i Swaziland, er en annen gruppe som mange elever er med i. Mange driver også med idrett, og volleyball er spesielt populært. Dessuten bor man jo sammen med alle vennene sine her, og det blir ofte sene kvelder med filmer og prating. En del reising har det også blitt, noe som har vært veldig morsomt.

Livet på internatskole i det sørlige Afrika er ganske så forskjellig fra livet på den norske landsbygda, men jeg trives utrolig godt her og har ikke angra et sekund på at jeg dro. Jeg har faktisk allerede begynt å grue meg litt til å forlate dette stedet om 1 ½ år.

Ragnhild Furuhaug