Acer

Uttalelse fra årsmøtet i Rindal Nei til EU

Uttalelse fra årsmøtet i Rindal Nei til EU, 16.04-2018

Fra nasjonal politisk styring til EUs markedsstyring av energien:
Tjener det norsk industri, arbeidsplasser, verdiskaping og miljø?

Den norske EØS-avtalen har fungert i snart 25 år og det blir alt tydeligere at den er langt mer enn en handelsavtale. Vi underlegger oss stadig mer av EUs regelverk og det blir i fortsettelsen forventet at EFTA landene underkaster seg EUs forvaltningsapparat med myndighet til å treffe avgjørelser som binder nasjonale myndigheter og borgere, som om vi var et EU-medlem.

Den første testen på om norske politikere ønsker å forsvare norsk sjølråderett på et område som har vært avgjørende for norsk velstand, distriktsutbygging og verdiskaping fikk vi med kampen om tilslutning til EUs energiunion (ACER)

Den 22. mars i år vedtok Stortingsflertallet å godta samtlige direktiver og forordninger som inngår i EUs tredje energimarkedspakke.

Nå ble det riktig nok stilt 8 «ufravikelige» krav fra Arbeiderpartiet som forutsetning for å vedta energiunionen, noe regjeringen sluttet seg til.

Haken ved dette er bare at ettersom det ikke er framforhandlet en såkalt felleserklæring mellom EFTA og EU om at disse kravene skal inn i EØS avtalen, så er de ikke verdt papiret de er skrevet på. 

Det drives et meget høyt politisk spill med nasjonal og samfunnsmessig kontroll over vannkraftressursene, offentlig eierskap, forsyningssikkerhet, verdiskaping og sysselsetting.

Det beste som kan skje er at Island gjentar disse kravene, i tillegg til sine egne, og krever at EFTA framforhandler en felleserklæring med EU. Dette kan selvsagt ikke Norge protestere på ettersom de selv har stilt kravene og vi vil da få avklart hvor stort «handlingsrommet» er. 


Å selge et land bit for bit.

Grunnlovens  § 115 krever 3/4 flertall for å avstå suverenitet til «….en internasjonal sammenslutning som Norge er tilsluttet eller slutter seg til, på et saklig begrenset område….»

Nå er vi ikke tilsluttet EU, derfor sluses EUs bestemmelser gjennom EFTA, som vi er medlem av sammen med Island, Lichtenstein og Sveits. (Sveits er ikke med i EØS)

Overvåkningsorganet ESA ser til at Norge lojalt følger opp det EU bestemmer.

Stortingsflertallet mener alltid at suverenitetsavståelsen er så «bitteliten» at en ikke trenger å forholde seg § 115. Denne grunnlovsparagrafen sier ingenting om noe minstemål på suverenitetsavståelse og i tillegg gjelder det en organisasjon vi ikke er medlem av.

I 25 år har Stortinget avgitt suverenitet til EU med simpelt flertall.
 

Den 5. frihet: Fri flyt av energi.

Norge liberaliserte energisektoren i 1991. Da var det tilbud og etterspørsel som skulle bestemme prisene og alle har vel erfart at prisene varierer opp og ned i forhold til overskudd/underskudd av vannkraft og etterspørselen. Så lenge vi stort sett har hatt overproduksjon av kraft i forhold til etterspørselen vil prisene holde seg lave.

Når det nå er bygd og planlagt overføringskabler som kan eksportere bort i mot 30% av norsk vannkraftproduksjon så vil det bli en kronisk manko i norsk energiproduksjon og energiprisene vil øke opp mot det europeiske nivået. Det er grunnen til at energi-produsentene og krafteierne jubler over at markedet nå skal bestemme prisene.

Det betyr dyrere strøm for deg og meg og kraftkrevende industri vil gå mot en høyst usikker framtid og tilbakegang for mange norske industrisamfunn rundt om i landet.

Dette betyr også et farvel til en industripolitikk som har vært omforent om å selge høyforedlede industriprodukt. 
 

Norge som Europas «grønne» batteri.

Norge er en energimessig stormakt, ingen tvil om det.

Vi er verdens 3dje største olje og gasseksportør, men vår vannkraftproduksjon utgjør bare om lag 6%, eller 140 TWh av vår totale energiproduksjon. La oss anta at vi kan selge 20 % av vår vannkraftproduksjon, et ganske høyt estimat. Vår beste prestasjon er 10% og snittet de siste 50 år er 3%.  Likevel utgjør 20 % eksport bare 0,015% av EUs energibehov.

På den annen side produserer vi 5% av verdens aluminiumproduksjon, basert på ren norsk vannkraft.

Er det et miljømessig løft å flagge ut denne produksjonen og basere den på gass, olje og kull?  Det bør miljøbevegelsen som ivrer for EUs energiunion ha et godt svar på.

Å eksportere energi i form av aluminium basert på vannkraft er langt bedre for miljøet, norske arbeidsplasser og norsk verdiskaping enn å selge energien over computerdesk.
 

Hvem tjener på dette?

Utenlandske pensjonsfond og investeringsselskap kjøper seg nå opp i norsk energi, særlig småkraftverk. De er langsiktige og vet at energiprisen vil komme til å stige og dermed bli lønnsomme. De vet også at EUs sertifiseringssystem belønner ren vannkraft med høyere priser. Kraftprodusentene jubler sammen med Olje og energiminister Terje Søviknes, og det har de god grunn til. De påstår samtidig at motstanderne av ACER har forledet folk med usannheter. Bare historia kan avgjøre hvem som har bløffet hvem. Det ser vi fram til. 

Alle som produserer kraft vet at de vil bli rike på bekostning av forbrukere og en industripolitikk som har basert seg på nasjonaløkonomiske vurderinger, ikke profitt for enkeltaktører.
 

Handlingsrommet med ACER

Dansken Morten H Pedersen er sjefsforhandler på vegne av Europa Parlamentet i ACER- forordningen. Han legger opp til å fjerne alle hindringer for energiens frie flyt og besverger at å sende strøm nordover fra Danmark til lave priser og ikke sørover til høye priser, det skal det bli slutt på. Her er ACER nøkkelen sier han.

AP skulle etter valgnederlaget lytte mer til grunnplanet.

Trass i protester fra fagbevegelsen og LO toppen, et flertall av egne ordførere landet rundt, fylkesårsmøter og fylkesting mot ACER, så kjøres dette gjennom.

Handlingsrommet som skulle benyttes hørte vi ikke mere om, sannsynligvis er «handlingsrommet» forbeholdt små og uvesentlige saker.
 

Fra et grunnlovsmessig og sosialdemokratisk ideal om å kunne styre landet, har man nå en de fakto avtale om å slippe det.
 

Jon Storløkken Bolme, Sigmund Moen Trønsdal, Oddvar Haltli, Hans Magne Brønstad, Knut Hauso.